I dag skal jeg skrive en liten nyttårshilsen uten å berøre temaene pandemi, budsjettbalanse eller eldrebølge. Jeg har heller ikke tenkt å nevne et eneste tall; noe som er veldig sjelden til meg å være. I dag skal jeg skrive om noe som er overalt i kommunen vår, men som vi allikevel ikke helt registrerer eller klarer å se den fulle verdien av, nemlig frivillighet.

5. desember er FNs internasjonale dag for frivillighet. Under feiringen av den dagen i år ble det bestemt at 2022 skal være frivillighetens år. Som ordfører har jeg fått et rikt innblikk i hvor mye fantastisk arbeid som legges ned i kommunen vår gjennom frivillige organisasjoner. Vårt idretts- og kulturliv hadde brutt sammen uten. Mange av våre kommunale tjenester hadde hatt åpenbare mangler noe som igjen hadde redusert vår evne som kommune til å nå fram til de som har minst eller mangler en stemme.

Jeg har sett hvilken uvurderlig jobb Norske Kvinners Sanitetsforening og Røde Kors har gjort på vaksinestasjonen på Sliperiet gjennom måneder. Jeg ble imponert over det omfattende arbeidet som gjøres av Soroptimistene både nasjonalt og internasjonalt. Innsatsen og arbeidet til Tolleroddens venner taler for seg selv. Jeg har venner som ivrig forteller om deres jobb som kontakt for en person som har innvandret til Norge. Andre bedriver leksehjelp, oversettelse eller språkopplæring. Eksemplene er mange; bare noen er nevnt, men ingen er glemt.

Mange har et anstrengt forhold til frivillighet nettopp fordi det assosieres med aktiviteter som i en del mer amerikaniserte land kalles for charity. Charity betyr imidlertid veldedighet og betyr ofte tilbud av livsnødvendige tjenester der offentlige ytelser ikke strekker til eller er altfor dårlig utbygd. Offentlig ytelser blir dermed et supplement til veldedighet – og ikke omvendt. Slik er det ikke og slik skal vi ikke ha det i Norge. I et velferdssamfunn som det norske skal frivillighet alltid være et supplement til en godt utbygd og velfungerende velferdsstat. Imidlertid innser vel de fleste av oss at kommunen og det offentlige ikke klarer å dekke alt. Det vil alltid være tjenester og tilbud utover det basale som vil skape glede og tilfredshet der kommunale tjenester ikke strekker til. Viktige velferdstilbud vil kunne fanges opp av frivilligheten på en måte vårt mer institusjonalisert tjenestetilbud ikke vil fange opp. Det blir for sterkt å påstå at våre offentlige tjenester vil bryte sammen uten frivilligheten, men de vil bli vesentlig smalere og mindre brukervennlige. Kvaliteten vil rett og slett bli dårligere hvis vi ikke lar frivilligheten med sin positivitet og arbeidsglede komme til.

I tillegg til velferdsargumentet har frivilligheten imidlertid flere samfunnsaspekter ved seg. Et begrep som tillegges mye vekt i samfunnsøkonomisk tenkning er begrepet humankapital, som egentlig betyr «kunnskapen og ferdighetene mennesker innehar som gjør dem i stand til å skape verdier». ¾ av Norges nasjonalformue utgjøres av denne humankapitalen. Dette er mange ganger mer enn verdien av naturressurser, finansiell formue eller produsert kapital. I et samfunn der stadig flere mennesker opplever at antall år etter eller utenom arbeidsaktiv alder øker, vil det være et stort potensial for økt verdiskaping gjennom frivillighetens utløp for energi og virketrang. Stor grad av frivillighet er derfor god samfunnsøkonomi.

Et annet aspekt er folkehelse. Verdien av å utnytte sine ressurser og å oppleve noe som er større enn oss selv gjennom arbeid sammen med andre mennesker ligger inngrodd i oss. Når dette så i tillegg i veldig stor grad vil være å arbeid med barn, unge og eldre, vil det oppleves som veldig meningsfullt. Bestemoren min sa bestandig at lediggang er roten til alt ondt. Som guttunge var jeg ikke i stand til å skjønne dette fullt ut, men erkjennelsen av at det er noe i det har vokst. Gleden av å være til nytte og å gi seg selv en meningsfull fritid, samtidig som man skaper eller tilhører sosiale møteplasser, vil alltid være helsebringende. Å gi næring til kropp og sjel er viktig i alle livets faser. Derfor er det rett og slett mye god folkehelse i frivilligheten.

Frivilligheten skaper mer velferd, er god samfunnsøkonomi og øker folkehelsa. Det er derfor lett å fastslå at det er en vinn-vinn for alle parter. Allikevel; som ordfører klør jeg meg imidlertid litt hodet for å finne ut hva som er kommunens rolle i forhold til frivilligheten. Økonomiske bidrag og velvillighet er en selvfølge, men jeg sitter med en følelse av at vi kan og bør gjøre mer uten at dette arbeidet blir fanget opp i et kommunalt byråkrati. Dette vil bryte med frivillighetens fleksibilitet og lettvinthet. Larvik kommune har en egen frivillighetskoordinator og det er vel nettopp på området koordinering og samordning vi har mye å hente. Derfor er det viktig å være foroverlent, samtidig som alle parter møter hverandre med et åpent sinn i den hensikt at dette skal vi bli bedre på sammen. La oss formulere det enkelt: Larvik skal bli Norges beste kommune på samarbeidet mellom kommunen og frivilligheten. Intet mer, intet mindre.

Dermed ønsker jeg dere alle et riktig godt nytt år!