Gå til sidens hovedinnhold

«Larvik-skolen må få de ressursene som er nødvendig. Det bør være klart for alle»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Larvik-skolen har problemer. Det har kommet klart fram i flere uker nå, gjennom flere reportasjer i avisa. Og et av de store problemene er mobbing.

Hva er det som gjør at mobbing får holde på år etter år? Det er jo ikke noe nytt fenomen. Det har vært der til alle tider. Det nye i dag er at mulighetene for mobbing har blitt enda flere, siden nettmobbing har kommet til.

Hver eneste historie om vonde skoleår er hver gang like trist å lese om. Den siste jeg leste var Kristian Gaasholts fortelling om tøffe år på Bommestad skole. Det er ille at barn skal måtte ha det sånn.

For noen år siden leste jeg en annen sterk historie her i ØP. Det var Marte Tufte som skrev om sine opplevelser. Om fysisk mobbing, utestenging, ensomhet, latterliggjøring og baksnakking. Jeg husker at hennes historie gjorde sterkt inntrykk på meg. Og det som satte seg mest fast var det hun opplevde som det aller vondeste. Det var alle de som sto rundt, som så hva som skjedde, som hørte alt det stygge som ble sagt, og som aldri gjorde noe. Som aldri sa fra og som bare snudde seg bort. Hun fortalte om ett minne som hun aldri ville glemme. Den ene gangen i 6. klasse, da en gutt snudde seg mot en av de verste mobberne og sa: «Kan du ikke bare la henne være i fred?» En gang skjedde det, og det ble et lyspunkt som huskes etter mange år. Det er hjerteskjærende.

Marte Tufte skrev at hun mente mye kan gjøres av foreldre. Holdninger skapes hjemme, og det å tørre å si fra og å stå opp mot stygge handlinger, det kan foreldre påvirke til.

Jeg tror på dette.

Karoline Wilke Berntsen skrev et innlegg i ØP lørdag 30.4. med overskriften «Et misforstått barn med en alvorstung maske». Det var mobberen hun beskrev på denne måten. Jeg er dessverre ikke enig i hennes antakelser om mobberen. Det finnes faktisk mange mobbere som ikke kommer fra triste og vanskelige forhold. Det er en kjensgjerning.

Men hun skrev mye bra om oppdragelsens betydning, og om hvor viktig det er med grensesetting og tydelige voksne. God omsorg i hjemmet innebærer både kjærlighet og klare grenser, og det tror jeg kan være uvurderlig i kampen mot mobbing.

I 2017 leste jeg en artikkel skrevet av psykologen Eva Tryti. Der kaller hun mobbing for hverdagsondskap. Hun mener at mobbing må få mye større konsekvenser for mobberen, enn det som stort sett er tilfelle i dag. Hun skriver også at den typiske mobberen faktisk kan være en person med god selvtillit, lite empati og et stort ønske om makt og prestisje. Hun tar ikke dette ut av lufta. Hun støtter seg på empiri, på kunnskap og forskning på problemet.

Men hva kan skolen gjøre? Eva Tryti fortalte i artikkelen om Sunnland skole i Trondheim, som etter langvarig, stygg mobbing mot en gutt, etter samtaler som ikke førte fram, bestemte seg for å prøve en «konsekvenstrapp». Dette var i samråd med fagpersoner, og hovedmobberen, hans foreldre og de andre mobberne ble orientert. Det var en ganske dramatisk, men enkel «trapp».

Den fungerte sånn: Hvis ikke mobbingen opphører umiddelbart, blir det møte med mobberen og foreldrene, og mobberen blir sendt hjem etter møtet. Hvis dette ikke hjelper raskt, flyttes eleven et klassetrinn ned (!) Gir ikke dette heller ønsket resultat, må eleven bytte skole. Mobbingen opphørte raskt ved Sunnland skole.

Det kom argumenter mot at mobberen må bytte skole, men det ble imøtegått med det faktum at mange barn som har blitt mobbet, i årevis har måttet bytte skole. Nå var det endelig mobberen som fikk ansvaret, og det ga resultater.

Stigeråsen skole på Gulset i Skien valgte en annen strategi. En artikkel i bladet «Utdanning» fra 2019 forteller om denne skolen, som dette året fikk Dronning Sonjas skolepris for sitt arbeid for godt skolemiljø. De hadde da bak seg sju års systematisk arbeid med tilhørighet og inkludering. Nå er Stigeråsen skole en skole i et område med stor barnefattigdom og barn med minoritetsbakgrunn. Den er derfor ikke representativ for alle skolene i Larvik, men den bør likevel kunne vekke interesse.

På det tidspunktet dette arbeidet startet, var det veldig dårlig trivsel blant elevene, og de presterte heller ikke særlig godt faglig. Av ting som er satt i gang der er at skolen har blitt «mer enn en skole». Fritidsaktiviteter er gratis, på skolen, i samarbeid med kommunen og frivilligheten. Det er utstrakt samarbeid med foreldrene og FAU, miljøterapeut som er tilgjengelig for foreldre ved behov, en vaktmester som åpner opp for at litt urolige elever kan bistå han med forskjellig arbeid. Og de har gjort om skolens bomberom til et bursdagsrom som kan brukes gratis, slik at alle som vil kan feire bursdag der. Dette er bare noen av grepene som er tatt. Det aller viktigste er nok lærernes måte å møte elevene på, slik at ALLE blir sett.

Mennesker med en vond skoletid, særlig med mobbing og utfrysing, kan slite med det resten av livet. Dårlig selvfølelse, angst og depresjon, psykosomatiske plager, og i aller verste fall selvmord. Det er et så alvorlig tema, at det MÅ jobbes med. Det må tas på alvor.

Og hvis skolen skal ha en mulighet, må de nok først og fremst velge en strategi. Samtaler med mobber og offer fører sjelden fram. Det må nok mye sterkere lut til. Og ressurser må tilføres. Flere lærere, sier skolelederne. Miljøterapeut og vaktmester, mener andre.

Uansett, Larvik-skolen må få de ressursene som er nødvendig. Det bør være klart for alle.

Mange kjendiser står fram med sine mobbehistorier. Det er veldig bra. Det er fint å se at livet kan bli godt å leve, selv om skoletida var vond. Alle blir ikke en Victor Sotberg eller en Eva Weel Skram, men det kan gi håp om at ting kan bli bra til slutt, også for dem som har det fælt i dag.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.