Søndagsbønn for Prinsegata

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerMange kjører, og noen av oss går eller rusler ofte opp og ned Prinsegata. Jeg gjorde det sist på en regntung søndag. Ofte velger jeg ikke å se så mye. Jeg bare går for å komme hjem eller bort.

Men noen ganger, som søndag, stoppet jeg opp. Og så. På hvor ille det er. Ikke noe nytt, jeg vet jo om det. Og som alle andre huffer og klager jeg. Og rusler videre.

Vi venter på det som skal komme. Ja, jeg tror at de aller fleste, sjøl mange av de argeste motstanderne, nå ser fram til at det gamle forsvinner.

Nå tikker klokka ned mot en realisering av Grandkvartalet. Utbyggerne har invitert til salgsstart og visning på fredag. Tre hele dager til ende.

Det er bra, og jeg ønsker Finn Erik Rød, Roger Strøm og alle som jobber hardt med å realisere de gigantiske planene, lykke til med framdrift og framtid. Prosjektet forteller om spektakulære leiligheter og spennende fellesarealer.

Og så vet jeg at ting tar tid, at alt ikke kan skje på en gang, at reguleringer og planer skal på plass, at det sikkert kan være tungt å ro rundt i det byråkratiske farvannet, og at mye må selges inn før selve byggingen kan starte.

Og jeg vet at det ikke bare er å leie inn bulldosere, maskiner med pigger og svære metallkjefter som spiser forfall til frokost og middag, men jeg har en bønn å komme med til utbyggerne. Ja, jeg drister meg å si på vegne av de aller fleste i Larvik.

Riv bygningene i Prinsegata så raskt det bare lar seg gjøre! Aller helst enda fortere!

Nå flasser det også flak fra Heyerdahls ansikt.

Det blir bare verre og verre.

Særlig på en regntung søndag.

Artikkeltags