– Jeg er nesten for glad, sier en strålende Minas Mohannad Barakat, som nå er fylt 22 år.

Den vakre syriske jenta hadde ikke sett faren sin på nesten fire år, og det er nesten to år siden moren og søsknene reiste fra Dubai etter å ha fått opphold.

Hun kom til Norge for rundt en måned siden, og ble da sendt til et mottak i Råde i Østfold.

– Endelig var jeg i Norge, men så fikk jeg ikke treffe familien min, sier Minas.

Hun forteller at hun var på ett mottak de første 20 dagene, for så å bli sendt til mottaket i Råde.  På andre siden av Oslofjorden.

– Det var fine folk på mottaket, men jeg fikk ikke lov til å treffe familien min. Det var det eneste jeg ville, sier hun stille.

Fikk ikke møte familien

Minas bare stråler der hun sitter i sofaen med søsknene sine i det nye hjemmet på Halsen. Men for bare noen uke siden var hun desperat.

– Jeg ringte hjem og sa: Pappa, hjelp meg! Jeg må få se dere.

Da kjørte Muhannad Barakat til Råde og hentet datteren sin hjem.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor frustrerende og vondt det må være, når du endelig er kommet til Norge etter flere år med venting, og likevel ikke få se de eneste kjente og trygge som er igjen etter at krigen rammet Syria.

Det er ingen system som gjør at Minas, som kommer til Norge via familiegjenforening, får bo i den samme byen som familien. Når hun nå har reist til sin familie i Larvik, mister hun alle sine rettigheter med tanke på økonomi og skole.

Les også: Denne filmen fylte Munken på premieren

Alene i Dubai

Muhannad Barakat kjempet som en løve for å få familien sin til Norge.

– Hva tenkte du da moren din og de to søsknene fikk dra til Norge?

Minas svelger. Og sier at hun tenkte: Hva med meg? Hvor skal jeg gjøre av meg? Jeg var alene i et fremmed land, og jeg var bare 18 år. Og jente.

Søsteren Mayar (21) gråter stille når Minas snakker.

Minas forteller at hun kjente kun ett menneske i Dubai, som hun fikk bo hos.

- Etter en stund gikk visumet mitt ut, så jeg var der ulovlig. Faren til venninna mi greide å få et papir på at jeg jobbet, så jeg fikk tilbake visumet i Dubai.

– For en muslimsk jente å være alene i et fremmed land uten jobb, er vanskelig. Jeg hadde alltid bodd sammen med familien min og aldri jobbet, sier Minas, og fortsetter:

– Det var veldig tøft, men det gjorde meg sterk.

Ventet og ventet

Mens Minas ventet på svar fra UDI i Dubai, kjempet familien en tøff kamp i Larvik. Muhannad fikk avslag på avslag da han søkte om å få sin eldste datter til Norge.

Det er en «missing link"-paragraf, som sier at barn som er myndige, men som har vært del av husholdet til familien, skal ha mulighet til familiegjenforening. Men i Monas tilfelle kom ikke Muhannad noen vei.

Han fikk vite at 120 muslimske jenter var i samme situasjon som Minas, med sin familie i Norge. De var alene i et fremmed land uten familien.

Ifølge UDI var det bare for Minas å reise tilbake til mormoren i Aleppo, som kunne ta seg av henne. Men familien Barakat er egentlig palestinere, og ingen av dem ville sluppet inn i Syria mens det var krig. Og hvordan skulle hun komme seg til Aleppo alene?

Les også: Sjekk hva som har åpnet på Torstrand

Drømmelandet

Allerede i 1986 drømte familien Barakat om å reise til Norge. Muhannad har en onkel i Stokke, som kom hit for 31 år siden og en fetter i Oslo som har vært her i 20 år.

– De sa at Norge var et bra land med fine folk. Et skikkelig demokrati, forklarer han.

Minas håpet hele tiden at faren skulle ringe og si at hun fikk komme til Norge. Faren fortalte ikke om alle avslagene han fikk.

– Nå kan jeg endelig slappe av, sier hun lykkelig.

– Jaaa, sier hele familien unisont rundt bordet. Alle har vært fortvilet og kjempet for at Minas skulle få komme.

– For noen uker siden kom jeg endelig hit. Fra 40 varmegrader i Dubai til kuldegrader i Norge, ler hun.

Da hadde du lyst til å snu? spøker jeg.

– Med familien min i nærheten, blir jeg ikke kald, erklærer Minas.

– Fortsatt er det bedre her enn i Nord-Norge, kommenterer Minas bror, Mohammad (14).

Trives i Larvik

Huset på Østre Halsen er blitt et koselig hjem. Moren og de to søsknene går på skole og faren har arbeidspraksis på Jula, og håper han kan få jobb videre der.

– Jeg er ferdig med norskkurset og er veldig fornøyd med å jobbe, sier han.

Lillebror Mohammad går i niende klasse på Mellomhagen, spiller fotball på Halsen og har norske venner. Søsteren, Mayar, går i kombinasjonsklassen på Thor Heyerdahl videregående.

– Jeg har giftet meg, sier hun og viser fram ringen.

Mayar forteller at hun ble kjæreste med Younes i Syria, og at han bor i Sverige nå.

– Han har fast jobb som avisbud og er ferdig med økonomistudiene. Men jeg pendler mellom Larvik og Nyköping der han bor, til jeg er ferdig med videregående, sier hun.

Ønsker å bli øyelege

– Jeg er 150 prosent glad nå, sier Mohannad Barakat og holder godt rundt datteren Minas. Hver eneste time har han tenkt på hvordan han kan greie å få henne til Norge.

– Det er vanskelig å skulle begynne et nytt liv i et nytt land når du er så bekymret for barnet ditt, sier han stille.

Fordi hun ikke orket å være uten familien sin lenger, får ikke Minas tilbud om norskskole. Hun er ute av systemet.

Mohannad søker og prøver alt han kan for at hun skal kunne fortsette introduksjonsprogrammet her i Larvik.

– Jeg kan engelsk og arabisk, så jeg får bare prøve å studere på nettet, sier Minas.

– Og så skjønner jeg mer norsk for hver dag jeg er her. Jeg ønsker veldig sterkt å bli øyelege. Jeg vil hjelpe folk, sier hun.