I forrige uke fikk Den norske kirke en forsmak på hva som trolig venter oss i framtida, en forsmak som skapte sjokkbølger: Ni av Oslos seksti kirker ble foreslått nedlagt. Grunnen til at nedleggelsene har blitt foreslått, er delvis at det er for kostbart for en stram kommuneøkonomi å holde så mange kirker i drift.

Men først og fremst skyldes det at antallet kirkemedlemmer har gått så ned i hovedstaden at det ligger på omtrent femti prosent. Det er rett og slett ikke nok medlemmer til å forsvare så høye kostnader ved drift av lokalmenigheter og kirkebygg.  Kirkebygg koster. Og kirkelige personalressurser koster. Derfor må det gjøres økonomiske prioriteringer som medfører stenging av kirkebygg, og i verste fall oppsigelser av ansatte.

Er det dette som er framtida, eller skrekkscenariet for hele Den norske kirke, Tunsberg bispedømme iberegna? Er Den norske kirke et synkende skip, og er det bare et spørsmål om tid før dette skjer i Tunsberg? Og hva gjør vi i så fall med det?

LES OGSÅ: – Hvorfor ble en av Nord-Europas største kirker bygget på et jorde i Tjølling?

Ingen selvfølge at barna døpes

Det er mye å si om å være kirke i en tid som er i endring. Det er i og for seg gammelt nytt at kirken og tida er i endring, for det har den alltid vært. Endringer må vi alltid være parat til å ta. Likevel er det liten tvil om at det har skjedd mye på bare et par tiår, endringer som kanskje er blant de største siden reformasjonen i 1537. I løpet av de 23 åra som har gått siden jeg sjøl ble ordinert til prest på hjemstedet mitt, Nøtterøy, har kirken endra seg fra å være en privilegert statskirke der de fleste norske innbyggere har vært medlemmer, til å bli en av flere religiøse parter i et livssynsåpent og flerkulturelt samfunn.

Det er ikke lenger selvsagt at mennesker ønsker å bære barna sine til dåp, konfirmere, gifte seg og bli gravlagt kirkelig, som det var i mine første presteår. Kirkemedlemsskap er heller ingen selvfølge mer. Stat og kirke har løsna bånda seg i mellom.

Samtidig ville det være å fortegne virkeligheten grovt å si at kirken er et synkende skip. Vi er fortsatt en grunnlovsfesta folkekirke. Det betyr at vi har et særlig ansvar for å være tilstede i samfunnet for alle som ønsker kirkens tjenester, uansett om de regner seg som nære eller litt mer fjerne fra kirken. Folk kommer fremdeles. Gudstjenestetalla holder seg relativt stabile, og talla på hvor mange som går til nattverd, er faktisk stigende. Kirkens kjernevirksomhet har absolutt ikke mista fotfeste i Norge.

Les også

Vi må møte det ubehagelige med handling

 

Vi må jobbe for å være en relevant kirke

Likevel er det mange som spør seg om hvordan vi skal gå inn i den nye tida. Og disse spørsmåla er ikke sjelden formulert på måter som er henta fra markedsspråket: «Hvordan skal kirken markedsføre seg? Hvordan skal kirken selge inn sine produkter?» I atten år har jeg utdanna prestestudenter i til å holde gudstjenester. Det er mange spørsmål og problemstillinger som kommer opp i den forbindelse, som har med dette å gjøre: Hvordan vi kan få folk til å oppleve gudstjenesten og kirken som noe som er viktig for dem.

Altfor mange mennesker har nemlig erfaringer med en kirke som er høytsvevende, livsfjern, og ofte oppleves som moralistisk. De har derfor gitt den opp. Mange har også tragiske erfaringer med at kirken er middelklassens og storbondens kirke, og føler seg ikke bra nok til å oppsøke den.  Til tross for at det er viktig å alltid jobbe for å være en relevant kirke, er det noe som gjør at kirken i sitt vesen aldri kan gå inn i salgbarhetens logikk.

 

Kirkebygg koster

Selv om kirken i mange århundrer har hatt stor makt, er det likevel ikke dens storhet som gjør den til kirke. Det som gjør kirken til kirke, er budskapet om Jesus som går ut til alle maktesløse mennesker og forkynner at Gud er til stede i alt som skjer. Gjennom forkynnelse, nattverd, bønn og all annen virksomhet, skal kirken målbære at Gud følger hvert enkelt menneske fra vugge til grav. Kirken er der som en renning i livsveven, i lokalsamfunnet, kulturlivet og samfunnslivet. Det krever ikke makt å være kirke. Det krever evnen til å være til stede i livet og samfunnet.

Så er det igjen for enkelt å si at det er gratis å være til stede i livet og samfunnet. Kirkebygg koster, og personalressurser koster. Vi trenger å sikre økonomisk kirkens daglige liv. Men uansett skal vi målbære Guds nærvær til alle maktesløse.