Bybloggen: Trua på det å gå tur

Gir opplevelser: Å gå tur forlenger livet, tror jeg etter turen med pappa på 91 og tante Bibbi på 85 år. 	foto: Kjersti bache

Gir opplevelser: Å gå tur forlenger livet, tror jeg etter turen med pappa på 91 og tante Bibbi på 85 år. foto: Kjersti bache

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerMens mine fremadstormende jevnaldrende deltar i Birken, maraton og all verdens ritt for å konkurrere med seg selv, tenker jeg at den type aktiviteter er gudsjammerlig kjedelige. Hva slags opplevelser gir det? Gir det minner du kan kose deg med på aldershjemmet når du har levd mesteparten av livet? Folk ser jo knapt hvor de løper.

Klart mange blir i god form av slikt, det skulle da også bare mangle når de bruker så å si all fritida på å løpe. Men det er forbausende mange som sliter med knær som må skiftes, hofter som krangler og hjerteflimmer, når de kommer i min alder. Nettopp på grunn av all treninga.

Nei, jeg har trua på god gammaldags tur. Å ta på de gode joggeskoa og gå, gjerne sammen med noen. Ut i været. I fresk luft. Gjerne i raskt tempo.

I Larvik har vi det mest suverene turterrenget du kan tenke deg. Bøkeskogen og skogene rundt i kommunen, kyststien, fjordstien og elvestien. Sistnevnte prøvde jeg for første gang denne helga. Sammen med folk som virkelig setter pris på en tur, nemlig faren min på 91 år, og tanta mi på 85.

Begge er gode beviser på at tur forlenger livet. De har riktignok vært solide idrettsfolk begge to. Tante Bibbi som idrettslærer og ivrig orienterer, pappa som fotballspiller på Mjøndalen og skihopper i Vikersundbakken.

Men nå går de tur. Nesten hver dag. Pappa begynner dagen med ei runde i Bøkeskogen. Bibbi går tur med venninner nesten daglig, gjerne i timevis.

Selv har jeg fått merke at stive skuldre og vond nakke lar seg aller best kurere av å gå tur og slenge med armene. I tillegg klarner fresk luft tankene. Og har man en turkamerat, er det utrolig hvor mange verdensproblemer som kan løses i løpet av en tur.

Pappa, tante Bibbi og jeg startet ved Bommestad, og gikk forbi Åbyfoss (som jeg aldri hadde sett) og nedover Elvestien, som er riktig lekkert preparert det meste av veien ned til Øya. Og foran meg med lette steg gikk de to på 85 og 91 år.

Vi nøyt utsikten, oppdaget nye steder, gikk under eldgamle trær med grønske på og pratet om alt og ingenting. Vi spiste skolebrød bak brannstasjonen og gikk under togskinnene på brua over Lågen.

Å gå gir det gode livet – og forlenger livet, tenker jeg etter turen med pappa som har 100 som neste runde tall.

Artikkeltags