Gå til sidens hovedinnhold

Larviks ve – og vel, vel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Byutvikling er et stadig tilbakevendende tema i avisspaltene og et sunt engasjement gir stimulerende meningsbrytninger. Innspillene kommer, delvis fordi Larvik har muligheter, og delvis fordi disse mulighetene ikke utvikles. Leif Werner hadde en tid tilbake et innlegg med fine forslag til utformingen av indre by. Jeg tenkte å følge opp, men mine linjer ble liggende både hos meg og i redaksjonen. Selv om dette drukner i julestria, lufter jeg likevel noen tanker om planer og prosesser.

Larvik er ideenes by. Andre byer misunner oss mangfoldet og de forundres over at vi ikke pumper liv til potensialet. For Larvik er i posisjon. Men tross høy aktivitet med revidering av reguleringsplaner, viser Larvik gang på gang at byen ikke har trening, taktikk, tyngde eller teft til å profilere en attraktiv byutvikling.

Å ordlegge seg på denne måten, løser ingen av Larviks utfordringer. Men mylderet av forslag til satsing har gjennom årene speilet muligheter til vekst og enda mer avslørt mangel på gjennomføringskraft. Byplanleggerne våre forklarer oss jevnlig hvordan perlene skal poleres, men med kommunens økonomi vet vi også at det vil ta votter og vinter før fremtidige ordførere kan klippe snorer på noen av disse prosjektene. – Det jeg savner, er først og fremst en evaluering av hvilken type energi presenterte tiltak vil tilføre byen. Ifølge nyklekket byplan heter det nå ’Gamlebyen' fra Mesterfjellet til Tollerodden. Dette er markedsføringsstrategi på høyt nivå fra gjengen i Feyersgate. Hvilket signal. I Oslo og Fredrikstad har 'Gamlebyen' vært innarbeidede begrep gjennom generasjoner. Hos oss er jeg redd nytt døpenavn blir økenavn på hele byen. Virkelig det lokkemiddelet kommunen trenger akkurat nå.

For å fortsette i strøket rundt Skotta; På samme måte som kultur settes opp mot sykehjemsplasser, kan vi gjøre dragkamp og prestisjespill av historiske særinteresser. En gjenoppblomstret Herregårdshave vil være av nasjonal interesse – for de spesielt interesserte. Vikingene, verftet i Stavern og den senere sjøfartshistorien er også av nasjonal interesse. Men uansett hvor korrekt Herregården og andre historiske satsinger gjenskapes, vil områdene primært ha verdi som dekorativ kulisse, lik Leiren i Stavern. Derfor må historien presenteres i lys av vår tid. Det vil si i lys av nye brukeres begrep, behov og forventninger.

Larvik trenger utviklingsprosjekt, og Larvik trenger mest av alt identifikasjonsmarkører som appellerer til unge larvikinger. Det vi vet, er at historiske Larvik vil råtne på rot hvis kommunen selv skal ha regi på realiseringen. Historieforskning og historieformidling er fag. Men å ta historien med seg som byggestener i utformingen av neste generasjoners Larvik, er kulturarvspolitikk. Det er et annet fag med et annet blikk på vern og virkemidler. Her gjelder en annen orientering, et puslespill og rollespill som i tillegg til faglig tyngde også krever en dose hestehandler- og kuratorinstinkt. På dette nivået er ikke småbyen Larvik.

Kontoret til en tidligere lærer ved Kunsthøyskolen i Oslo var et overfylt raritetskabinett som speilet lærerens brede kunnskap og elastiske lekenhet. Alle elsket å la øynene gå på oppdagelsesferd i hyllene hans. Da læreren døde, ble kontoret gjenskapt i en glasskube slik at man fortsatt skal kunne kikke inn og daglig la seg inspirere av alle de verktøy, gjenstander og underfundigheter han tok vare på. Man ville bevare kontoret. Derfor tenkte man utenfor boksen for å ta vare på boksen.

Jeg er sikkert naiv, og nå synser og mener jeg ganske så upassende om hva andre mennesker skal gjøre med sine eiendommer – men er det mulig å få en allianse mellom kommunale og private krefter for å løse og løfte noen nære utfordringer? Vi skal være på vakt mot privatiseringer av offentlige rom, men som i Tønsberg hvor sjøbuene skulle rives, er de i dag magneten i byen. Alt i privat regi, men med kommunale føringer. Oppskriften her og andre steder er – enten vi liker den eller ikke – småskala historisk estetikk tilført merkantil dynamikk.

Niels Torp, Leif Werner og andre har luftet forslag til byformer, og jeg henger meg på;

S T R Ø M M E N

• Pir med helårs havsbad, badstue, badestamp.

• Grave opp dammen, gjenreise stupetårnet.

• Stupetårnet samtidig brohode for stagene som holder badepiren.

• Ramper og lagringsbukker for kajakker og seilbrett.

• Diskret oppgradering av platåene opp mot kirken. Sitte-, ligge, solbenker. Fester i fjell for medbrakte hengekøyer.

• Gangvei over vannet fra Strømmen, via Kirkeodden og Archerodden til Tollerodden. Som hengebro fra daviter. Minimale naturinngrep. Tåler uvær. Lyssatt med små lykter.

• Realiseres av kommunen.

– Obs; Pass på soluret og skuta på skjæret. – Og bør ikke disse innlemmes i poesibyen!

V A D S K J Æ R E T

• Bygningsmassen erstattes av et arkitektonisk spenstig bygg.

• Plassering av Archerskøytene og deler av Sjøfartsmuseets samling.

• Gjennomgående restaurant, gjerne profilert på fisk. Krabbekoking på brygga.

• Varmestue for sjøbaderne med styrkende suppe og snaps.

• Rib for fjordturer.

• Drevet av eierne og Stiftelsen Tollerodden.

TOLLERODDEN

• La Thor Heyerdahl få slippe å stå andektig og handlingslammet på plenen. Sett ham midt i Krabbedammen blant plaskende unger – og la ham få se sjø! For øvrig honnør for flott oppgradering av dammen.

• Frittstående paviljong for utleie til brylluper og selskaper.

• Drives og utvikles av Stiftelsen. Bør få midler til eget sekretariat. Makan til gjeng finnes ikke.

KIRKEN

• Åpen og tilgjengelig større deler av dagen. For mennesker som bare vil sitte en stund i kirkerommet.

Skottebrygga

• Sjøbuer, bryggemiljø.

• Verksteder, kontorer, noen boliger. Kafé med danske smørbrød, konseptbutikker, utsalg Rekoringen, vintagebutikk, hipstermiljøer, gatekjøkken med fiskekaker og sprøstekt sild som signatur.

• Populærvitenskaplig senter rettet mot ungdom. Marinbiologi – livet i havet – miljøvern.

• Bibliotek med tema nautisk/maritim, Archer/Heyerdahl-litteratur. Seminarer.

• Fri båtplass for trebåter, veteranbåter. Skur for trebåtreparasjoner på plenen.

• Ta Wisting ned av sokkelen. Sett ham på brygga. Gi ham lue om vinteren og caps om sommeren og la ham få være en del av leken og livet der folk ferdes. Han er en cool kar. Historien skal ikke stå på sokkel.

• Utvikles av tomteeiere og Stiftelsen Tollerodden.


På Skottebrygga vil man få mye gratis ved å se til den svenske arkitekten Gert Wingårdh som nå realiserer en lekker satsing i Göteborgs gamle fiskerihavn. Tett, trygt, variert, visuelt. Her knas ingrediensene for en opplevelsesarena, et sjønært bryggemiljø som attraksjonsområde for ulike interesser. Historien med inn i fremtiden. Enda en gang viser dette arkitektkontoret snert.


Herregården/Tollerodden/sjøfronten er kommunale satsingsområder. Strøket skal få puls og blir en opplevelsespakke i byhistorisk kontekst. Hvor går grensen mellom forsvarlig forvaltning av bygningsarven og innpass av kommers? Disse interessene vil utfylle hverandre ved at økt oppmerksomhet også vil styrke respektive fagmiljøer. Larvik har ikke økonomi til å satse på byutvikling, men heller ikke råd til å la være. Det som mest av alt mangler, er riktig klo og riktig kode for å få satt standarden på prosjektene. At planleggingen av Tollerodden startet med en dvask spørreundersøkelse og innkassering av uforpliktende synsing gjorde meg ikke trygg på kommunens perspektiv.


Så en helt annen sak;

– Fra Larvik sentrum til mitt sentrum, som er Havna. For noen år siden var jeg leder i velforeningen. Vi hadde ulike aktiviteter i den gamle skolen og utleie av lokaler ga inntekter til drift. Behovene endret seg og vi ville erstatte skolen med seniorboliger. Jeg ble ringt ned av folk som ønsket leilighet slik at neste generasjon kunne flytte tilbake og etablere seg med familie i barndomshjemmet. Vi trodde dette var et gullegg, men kommunen stoppet planene og tok skolen tilbake på forkjøpsrett.


I sin tid kjøpte Vellet skolebygningen av kommunen for 1 krone og vi solgte den nå tilbake til kommunen for 1 million. For all del – vi er ikke misfornøyde med handelen, men jeg er forundret over at kjøper som puttet en pott penger i eiendommen og senere har løpende utgifter på den, ikke har til hensikt å realisere verdien. Status er en bygning som både skjemmer et trivelig boligmiljø og samtidig er et negativt signal til rimelig mange besøkende. Her kan altså kommunen styrke både nærmiljø og egen pengesekk – men gjør det ikke. Dette speiler også nivå på kommunal handlingskraft.

Kommentarer til denne saken