Mens andre kommuner, organisasjoner og enkeltpersoner har valgt å selge seg ut av selskapet TGS-NOPEC så fort som mulig, går Larvik motsatt vei: Man øker sin aksjeandel i det omstridte selskapet. Det høres ikke klokt ut, selv om det kanskje er økonomisk det mest fornuftige.
Aksjemarkedet er primært for de kyniske og profesjonelle spekulanter. Derfor byr det umiddelbart på problemer i det ideelle organisasjoner, kommuner, staten eller andre aktører med et moralsk ansvar skal opptre på det samme markedet. Nå kan selv ikke de mest iskalde private operatører til enhver tid gi blaffen i hva man setter penger i. Å kjøpe en aksjepost er ikke det samme som å fylle ut en lotto-kupong. Å være aksjeeier betyr faktisk at man eier. Da er det ikke likegyldig hva de selskapene driver med som man eier; om det foregår barnearbeid, om man forurenser eller om man allierer seg med de verste diktatorer. Alle har vi et moralsk ansvar for hva vi lar våre penger bidra til, og hva vi eventuelt tjener dem på.
Så kan de mer passive investorer i markedet, som for eksempel norske kommuner, gjerne si at det i praksis er umulig å holde oversikt over alle aspekter ved de mange selskaper man til enhver tid har eierinteresser i. Dette styres av en profesjonell fondsforvalter, og aksjer og andeler kjøpes og selges underveis.
Vel og bra. Det er selvsagt korrekt at markedet er uoversiktelig, og at det er grenser for hvor nøye man kan følge med. Det er heller ikke alltid enkelt å lage klare kriterier for hvilke investeringer som kan aksepteres, og hvilke som passerer en moralsk grense. Det statlige oljefondets pengeplasseringer er stadig gjenstand for diskusjon, blant annet med det utgangspunktet at man, ofte via omveier, ender opp med aksjeposter i selskaper som driver med alt fra mineproduksjon til pornografi.
Men en ting er at man ikke til enhver tid kan vite. En annen ting er når man faktisk vet. I tilfellet TGS-NOPEC tyder alt på at selskapet har alliert seg med krefter som opererer i et folkerettslig meget tvilsomt grenseland. Reaksjoner fra mange hold indikerer at dette lukter heller dårlig. Da burde det også være rimelig enkelt å gi ordren: Selg!
I stedet har flertallet i styret for Larvik kommunes primæroppgavefond, Anne Holmsen fra Høyre og Knut Anvik fra Fremskrittspartiet sørget for at Larvik ikke bare unnlater å selge seg ut, men at man i stedet kjøper flere aksjer i selskapet! En mildt sagt original vri. Styrets tredje medlem, Ragnar Johannessen fra Arbeiderpartiet ville selge, men ble nedstemt.
Verre blir det når begrunnelsen kommer. Anne Holmsen vektlegger kommunens økonomi, og at man ville tape 200.000 kroner på å selge nå. Utfra dette er det i praksis nesten ingen grenser for hva Larvik kommune kan investere i, så lenge hensynet til kommunens økonomi er ivaretatt. Knut Anvik synes det var vanskelig, men mener et salg ville blitt mer av en symbol-handling. Det har nok Anvik rett i. Problemet er at det nettopp er symbol-effekten som er viktig i denne saken.
Larvik kommune burde strengt tatt ikke drive med aksjer i det hele tatt. Når man først gjør det, så går det i det minste an å opptre som om det fortsatt er et snev av ansvar og moral igjen i det man gjør.
Aksjemarkedet er primært for de kyniske og profesjonelle spekulanter. Derfor byr det umiddelbart på problemer i det ideelle organisasjoner, kommuner, staten eller andre aktører med et moralsk ansvar skal opptre på det samme markedet. Nå kan selv ikke de mest iskalde private operatører til enhver tid gi blaffen i hva man setter penger i. Å kjøpe en aksjepost er ikke det samme som å fylle ut en lotto-kupong. Å være aksjeeier betyr faktisk at man eier. Da er det ikke likegyldig hva de selskapene driver med som man eier; om det foregår barnearbeid, om man forurenser eller om man allierer seg med de verste diktatorer. Alle har vi et moralsk ansvar for hva vi lar våre penger bidra til, og hva vi eventuelt tjener dem på.
Så kan de mer passive investorer i markedet, som for eksempel norske kommuner, gjerne si at det i praksis er umulig å holde oversikt over alle aspekter ved de mange selskaper man til enhver tid har eierinteresser i. Dette styres av en profesjonell fondsforvalter, og aksjer og andeler kjøpes og selges underveis.
Vel og bra. Det er selvsagt korrekt at markedet er uoversiktelig, og at det er grenser for hvor nøye man kan følge med. Det er heller ikke alltid enkelt å lage klare kriterier for hvilke investeringer som kan aksepteres, og hvilke som passerer en moralsk grense. Det statlige oljefondets pengeplasseringer er stadig gjenstand for diskusjon, blant annet med det utgangspunktet at man, ofte via omveier, ender opp med aksjeposter i selskaper som driver med alt fra mineproduksjon til pornografi.
Men en ting er at man ikke til enhver tid kan vite. En annen ting er når man faktisk vet. I tilfellet TGS-NOPEC tyder alt på at selskapet har alliert seg med krefter som opererer i et folkerettslig meget tvilsomt grenseland. Reaksjoner fra mange hold indikerer at dette lukter heller dårlig. Da burde det også være rimelig enkelt å gi ordren: Selg!
I stedet har flertallet i styret for Larvik kommunes primæroppgavefond, Anne Holmsen fra Høyre og Knut Anvik fra Fremskrittspartiet sørget for at Larvik ikke bare unnlater å selge seg ut, men at man i stedet kjøper flere aksjer i selskapet! En mildt sagt original vri. Styrets tredje medlem, Ragnar Johannessen fra Arbeiderpartiet ville selge, men ble nedstemt.
Verre blir det når begrunnelsen kommer. Anne Holmsen vektlegger kommunens økonomi, og at man ville tape 200.000 kroner på å selge nå. Utfra dette er det i praksis nesten ingen grenser for hva Larvik kommune kan investere i, så lenge hensynet til kommunens økonomi er ivaretatt. Knut Anvik synes det var vanskelig, men mener et salg ville blitt mer av en symbol-handling. Det har nok Anvik rett i. Problemet er at det nettopp er symbol-effekten som er viktig i denne saken.
Larvik kommune burde strengt tatt ikke drive med aksjer i det hele tatt. Når man først gjør det, så går det i det minste an å opptre som om det fortsatt er et snev av ansvar og moral igjen i det man gjør.