Markedslønn i staten

Artikkelen er over 12 år gammel

«Forskjellsbehandlingen mellom sjefer og fotfolk styrker ikke akkurat»

DEL

Organisasjonene til de statsansatte reagerer kraftig på at lederlønningene i staten økte betydelig mer enn andre lønninger i fjor, til og med mer enn lederlønningene i privat sektor. I gjennomsnitt økte lønna til de beste betalte statlige sjefene med 7,3 prosent, mens deres underordnede i gjennomsnitt fikk litt over fem prosent. I kroner blir forskjellene betydelige, siden det dreier seg om ledere som fra før tjener fra omtrent en million kroner i året og oppover. De om lag 300 lederne det dreier seg om, er toppsjefene i departementer, direktorater og andre underliggende etater, som helseforetakene.

Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys begrunner lønnsøkningen med at staten konkurrerer med det private næringslivet om de beste lederne, og derfor er avhengig av å kunne tilby god lønn. Det kan ha noe for seg, hvis det er slik at staten og private bedrifter etterspør de samme lederne. Men det er bare i noen grad tilfellet. Toppsjefene i departementene kommer slett ikke fra det private næringslivet, og gjennomtrekken på toppen i den statlige forvaltningen er ytterst beskjeden.

Da staten overtok sykehusene og skapte helseregioner og helseforetak, spratt lønningene til sjefene i været. Det samme skjedde da tidligere forvaltningsbedrifter som Posten og Telenor ble aksjeselskaper. Ingenting tyder på at de statlige selskapene ble bedre drevet på grunn av høyere lederlønninger. Når det gjelder helsesjefene er det tvert imot slik at nesten ingen av dem noen gang har greid å holde budsjetter og/eller levert de tjenestene som departementet, eierne, har krevd av dem i de årlige oppdragsdokumentene. Hvorfor sjefene for de fire helseregionene er blitt statlige lønnsvinnere, med betydelig høyere lønn enn statsministeren, er det derfor vanskelig å fatte.

Helsesjefene ble lønnsvinnerne i 2007 med en gjennomsnittlig lønnsøkning på 11,4 prosent, mens justissektoren ble taperen blant sjefene med bare 2,3 prosent lønnsvekst. Begge deler virker merkelig. Er det på et område der staten virkelig konkurrerer om de beste kandidatene, er det i justissektoren, og privatpraktiserende advokater tjener mange ganger så mye som både høyesterettsdommere, juridiske professorer og påtalemyndighetens toppfolk.

I et stramt arbeidsmarked må det offentlige konkurrere med privat næringsliv om arbeidskraften. Men det gjelder ikke bare sjefene. Stat og kommune trenger lærere, førskolelærere, sykepleiere og annet helsepersonell hvis befolkningen skal få de tjenestene den forventer. Forskjellsbehandlingen mellom sjefer og fotfolk styrker ikke akkurat rekrutteringen til de jobbene samfunnet blir stadig mer avhengig av.

Artikkeltags