En gruppe ungdom i Larvik ønsker seg et område der graffiti skal utøves. På denne måten vil man utvikle en ungdommelig kunstart, samtidig som man skal legge en demper på utbredelsen av den ulovlige virksomheten – taggingen. Vi er redd det blir gitt gale signaler dersom man på denne måten mener å ufarliggjøre virksomheten.

I enkelte ungdomsmiljøer benytter man enhver anledning til å skille mellom tagging og graffiti. Mens det førstnevnte oppleves som skriblerier og signaturer, skal graffiti være kunstneriske uttrykk. Egentlig snakker man om to sider av samme sak. Og slik det utføres i dag, er begge deler ulovlig.

I Larvik har man de siste årene sett skrekkeksempler på ungdommelig hærverk som skjuler seg bak kreativ uttrykkstrang. Hvert eneste år brukes store summer til å fjerne det de aller fleste opplever som tilgrising. Eksemplene i dagens avis, med maling på høydebassengene, viser igjen hva det meste av taggingen fører til.

I Oslo kommune er problemet knyttet til veggriseri, langt større enn i lille Larvik. Hovedstadens utgifter er derfor etraktelig høyere. Der har man konsekvent valgt å benytte tagging som fellesbenevnelse, nettopp fordi det er slik problemet oppleves. Og der er utfordringen om hvorledes man kan få ungdomsmiljøene til å forstå problemene, overordnet mulighetene for lovlig utagering.

Visst kan graffiti i sin ytterste konsekvens være et legitimt uttrykksbehov og utsøkt kunst. Men problemet knytter det mest til brudd på eiendomsretten, hærverk, kriminalitet og visuell forsøpling.

Fenomenet tagging har eksistert i Norge i mer enn 20 år. I løpet av disse årene har det blitt brukt bøttevis med maling. Det ligger i taggingens natur at det skal tagges på synlige steder, på fasader, murer, gjerder, bussholdeplasser, broer og underganger. De som utfører hærverket, synes det er vakkert. Langt flere synes det stikk motsatte.

Politiets ungdomsetterforsker, Hanne Reitan Eikeland, har tidligere betegnet taggingen som uønsket griseri og et samfunnsproblem. Politiet bruker mye ressurser på å få bukt med problemet, og understreker at dette må sees på som et samfunnsansvar. Når ungdomsrådet nå tar til orde for å opprette en lovlig graffitivegg, blir det mest som å gi ungdommen tillatelse til å drive med noe som i andre sammenhenger er ulovlig kriminelt.

Alle erfaringer viser at daglig fjerning av tagging er den beste måten å bli kvitt problemet på. I Oslo har «Stopp Tagging-kampanjen» satset på opplysning og aktivitet i grunnskolen. Nettopp at tagging avler tagging bør være satsingsområdet for et oppegående ungdomsråd – ikke å skape en friplass for et knippe mennesker som er mest opptatt av andres oppmerksomhet. Den de får ved å grise ned andres eiendom.