Gå til sidens hovedinnhold

Lei meg og provosert

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er fint å lese at våre politikere engasjerer seg i demensomsorgen i kommunen, men jeg ble både lei meg og provosert når jeg leste dette innlegget.

At det står så dårlig til med kunnskapen og innstillingen til helsetjenesten blandet enkelte medlemmer i hovedutvalget for helse, omsorg og mestring er trist.

Vi er mange engasjerte sykepleiere og helsefagarbeidere i Hjemmetjenesten som hele tiden gjør langt mer enn det som står på "på lista" Vi må heller ikke få beskjed om å bytte batteri på høreaparatet eller tilby den ekstra dusjen hvis det er behov for det. Dette forventes faktisk av oss. Det er en naturlig del av vår arbeidsdag. Arbeidslistene er vi pleiere med på å utforme og justere fra dag til dag nesten.

Pasientenes behov blir vurdert fortløpende og vi har god dialog med Tjenestekotoret for justering av vedtak etter hvilket behov pasienten har til en hver tid.

Det er heller ingen eldre med eller uten en demensdiagnose som får fast plass på Sykehjem før det er helt nødvendig. Ofte må det gå ut over liv og helse før det er mulig å få plass. Ved langtkommen Demens har ikke den syke lenger innsikt i sitt eget sykdomsbilde og må fratas samtykkekompetanssen i forhold til boevne.

Og ja, dette vil oppleves som tvang for den syke. Det er ingen som vil flyttes mot sin vilje hvis en er overbevist selv om at man mestrer hverdagen helt som før.

Dette er en vanskelig avgjørelse å ta for oss som omsorgspersoner.

Demente pasienter krever mye ressurser for å kunne bo hjemme lengst mulig.

Det er viktig med få pleiere som pasienten kjenner. Tillitsskapende arbeid arbeid er vårt viktigste virkemiddel for å få en gjort en god jobb. Dette er ikke lett å få til.Vi er alt for mange i små stillinger, og det blir ikke satt av nok tid til hver enkelt pasient av den enkle grunn at vi er for få personer på jobb. Arbeidslistene er fyllt til randen og vel så det noen ganger.

Før noen få år siden hadde de fleste soner en egen Demenskotakt i full stilling som var hos pasienten 5 dager i uke. De ble en trygg person å forholde seg til for både den syke og dens pårørende.

Det var et stort tap når disse stillingene ble fjernet.

Hverdagsteknologi er et gode hjelpemidler for at personer med demens og andre sykdommer skal kunne bo hjemme. Trygghetsalarmer med GPS og fallsensor, dør-alarm som varsler om at personen er på vei ut,

Elektroniske kalendere og medisindispendere og mye annet. Disse hjelpemidlene kan dessverre ikke fjerne utryggheten mange føler ved å bo alene. Vi møter ofte pasienter som er redde for å være alene i eget hjem.

Det er også mange slitene pårørende, som ofte har tatt seg av sin ektefelle/ mor eller far i flere år før Hj.tjenesten kommer inn i bilde. De sliter med dårlig samvittighet for å spørre om hjelp. Ofte er vi redde for at denne omsorgspersonen skal bli så sliten at vi får en pasient til. Dette er en uværdig situasjon for den generasjonen som har vært med å bygge opp denne velferdsstaten.

Dagsentertilbudet må økes, for at både pårørende og pasient skal få et pusterom i hverdagen. Fast plass på Sykehjem har vært nedprioritert i mange år. Det opereres med korttidsplasser. Resultatet er at de gamle og syke blir sendte frem og tilbake mellom hjem og institusjon. Dette oppleves ofte svært slitsomt, utrygt og uforutsigbart.

Et råd til politikerne, er å lytte til alle de faglig dyktige sykepleierne og helsefagarbeiderne i kommunen, som hvert hvor skoen trykker. Vi brenner for en verdig eldreomsorg og for at omsorgsnivået skal være best mulig både hjemme og i sykehjem.

Det er fantastiske nyheter at helse og omsorg er budsjettvinner i 2021. Det gir virkelig håp.

LES OGSÅ:

Magda

Kommentarer til denne saken