Gå til sidens hovedinnhold

LENA CHRISTINA SOLBERG (1969 –): Kulturpersonlighet

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Kultur favner så mye, og fyller mange sanser med verdifullt innhold. Når man er fratatt muligheten til å være i aktiv jobb, så betyr kulturopplevelser svært mye. For meg er det viktig å fylle tiden med verdifullt innhold, enten som deltaker eller tilskuer.

Kan hende du kjenner henne igjen ved det mørke håret som stadig får nye fletteformasjoner. Kan hende er det ved stolen som hun skulle ønske hun kunne være foruten. Men er du en flittig bruker av kulturtilbudene i Larvik så er det garantert smilet du først kommer til å tenke på hvis noen nevner navnet Lena Solberg. Et hjertelig et, og varmt som dama sjøl.

– Mitt første møte med kultur, var da de fremførte teater for barn på biblioteket i andre etasje på Munken på 70-tallet, forteller Lena. Hun har fått spørsmål sendt på e-post slik at hun kan ta seg litt tid til å svare. For det tar litt tid når det ikke går i touchmetoden, men ved å legge høyre hånd over venstre bein, og med beinet og tyngdekraften forflytte langfingeren til å stave fram ord på en gammel iPhone.

– Og så husker jeg det årlige kinobesøket for å se Flåklypa, fortsetter hun. Det er gode minner som betydde mye for ei ung jente.

Lena burde vært anmelder, for når det gjelder kultur i Larvik så er det få som har så oversikt over hva som skjer, som Lena. Der «er ‘a på nett» som man sier, slik hun sørget for at mobilkundene var det under sine fjorten år i NetCom. Selv om det var julaften eller uvær var hun feltingeniøren som tok oppdraget å fikse opp. «Fjellgeita» ble hun kalt på jobb.

Men så kom beskjeden om en forutbestemt fremtid. I en e-post til kollegaene sine etter at hun fikk diagnosen, innledet Lena med:

– Fjellgeita fra Sørøst, landet for godt.

Og diagnosen var ALS. En sykdom som sakte ødelegge nerver i ryggmarg og hjerne. En sykdom det ikke finnes behandling for. Det forutbestemte er at Lena kommer til å bli svekket mer og mer. At hun kommer til å dø. Mer tillater hun ikke at sykdommen skal diktere. Det skriver hun om, og deler med følgerne sine i sosiale medier.

– Den følelsen når alt du har jobbet for blir revet bort. Når slit og strev var daglig føde som ga deg mer energi. Tomheten av å ikke høre til et fellesskap. Smerten ved å ikke være til nytte. Savnet etter adrenalinet i den svaiende masten på fjellets topp. Lengselen etter en bauta i livet, gjør noe med tilværelsen og identiteten din. Mangt skal mestres for ikke å skli utenfor et godt nettverk. Viljestyrke, frivillig arbeid, nye mål å strekke seg etter, poesi og maling. Det gjorde livet verdt å kjempe for.

For Lena er ikke bare en flittig bruker av kulturen i Larvik, hun er også en aktør. I 2019 viste det seg i en egen utstilling med malerier og poesi utstilt i Bøkeskogen. Malerier malt med rullestolhjul og bare føtter. Poesi skrevet med én finger.

– Jeg hatet å skrive da jeg gikk på skolen, og er jo egentlig en «traust» ingeniør – som plutselig fant poesien og gleden ved å skrive. Når talen ble dårligere betydde det å få uttrykke seg i form av poesi svært mye. For jeg har jo fortsatt mye på hjertet ...

– Så da jeg ikke lenger kunne få komme med de kjappe kommentarene, de morsomme vitsene, de intrikate meningene eller lufte følelsene i samme grad som tidligere, så er det fantastisk at jeg får dele av meg selv gjennom poesi. Og ikke minst at folk vil «lytte».

Diktene deler Lena med følgerne sine på sosiale medier. Hverdagspoesi og betraktninger sånn litt på skråss, av seg selv og samfunnet. Blant annet har hele «annerledestida» med covid-19 med hennes linjer fått et verdifullt perspektiv. Hver tanke, hver linje, hver bokstav, tastet inn med lårløft, fingerspiss og tyngdekraft.

Verden står stille

og holder pusten

folk shopper mat

så hyllene står tomme

tenker bare på seg selv

stenger seg inne

mot eller med sin vilje

frykter det ukjente

som bærer ølets navn

saumfarer siste nytt

jeg selv skummer fløten

frisk og glad

gleder meg til

tilgodehavende klemmer

når verden igjen slippes fri

nyter natur, sjø og vær

gode venner

puster med magen

ler og tenker på

alle flotte barn

som ser dagens lys

om 10 måneder

følger hjertet mitt

og lever livet mens jeg lever

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.