Gå til sidens hovedinnhold

Lågen og laksen

Artikkelen er over 12 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Asle Granerud går i et innlegg i avisa 12. november til frontalangrep på undertegnede. Bakgrunnen er en artikkel jeg skrev i siste nummer av tidsskriftet Alt om fiske. Hans hovedteser er 1) at Lågen forvaltes på en utmerket måte, og 2) at jeg kun er interessert at en snever gruppe fluefiskere, inkludert meg selv, skal slippe til i vassdraget.

Granerud tar grundig feil - på begge punkter.

Til den første tesen vil jeg si følgende:

Lågen har fått status som et «nasjonalt laksevassdrag» sammen med ca. 50 andre viktige elver her i landet. Dette betyr at laksestammen skal ha et særlig vern, sterkere og mer virkningsfullt enn i de vassdrag som ikke har fått en slik status. Ingen av de andre nasjonale vassdragene åpner for fiske med annet enn sportsfiskeredskap, med unntak av Tana og Neiden, der urbefolkningsrettigheter gjør seg gjeldende. Og ingen tillater fiske med reke.

Mange laksevassdrag i Norge har hatt lange tradisjoner med faste redskaper som teiner, garn osv. Alt dette ble forbudt i 1978, uansett lange tradisjoner. Jeg har møtt mange grunneiere som knytter nevene i bukselommene etter at dette forbudet kom. Når det ble tillatt videreført i Numedalslågen som «kulturhistorisk fiske», var den reelle årsak at laksestammen var livskraftig, og at det i realiteten dreide seg om et viktig næringsfiske, som var mer utbredt enn i andre elver, og som man ikke våget å røre ved.

I dag har dette næringsfisket begrenset økonomisk betydning for rettighetshaverne. Dersom det sentrale formål med å opprettholde fisket er kultur og tradisjon, kan samtlige av redskapstypene benyttes til demonstrasjonsfiske. I så fall kan laksen som fanges, normalt slippes levende tilbake i elva. Det ville i så fall være et fang-og-slipp-fiske med høyere legitimitet enn det sportsfiskerne bedriver.

Heller ikke de laksevassdrag som ikke har status som nasjonale laksevassdrag, tillater fiske med annet enn stang. Derved kommer vi i den paradoksale situasjon at laksen i Lågen er dårligere vernet mot beskatning enn laksen i alle andre vassdrag. Bildet forverres av at også stangfiskerne i Lågen benytter metoder som er ulovlige i sammenlignbare elver. Jeg har nevnt rekefisket. Viktig her er også det faktum at det ikke er fastsatt døgnkvoter for hvor mye laks som kan drepes. De fleste viktige laksevassdrag har for lengst innført slike kvoter, eller «bag limit» som man gjerne kaller det. Eksempelvis er det i de store trøndelagselvene ikke lov å ta mer enn én laks pr. døgn. Og dessuten er sportsfisket tillatt i en lengre sesong i Lågen enn i de aller fleste andre vassdrag.

Asle Granerud nevner overhodet ikke bakgrunnen for mitt ønske om å normalisere Lågens beskatningsregime. Som jeg redegjorde for i artikkelen i Alt om fiske, viser fangststatistikken i elva en klar og sterk nedadgående tendens. Selvsagt er noe av årsaken til dette den samme som i alle andre vassdrag med en slik utvikling, kanskje særlig dårligere mattilgang i havet. Men ved bedømmelsen av statistikken må man ta hensyn til at Lågen er i en meget gunstig posisjon sammenlignet med de fleste andre på ett viktig punkt: Elva rammes ikke av de betydelige skadevirkninger på villaksen som følger av oppdrettsnæringen. Det finnes ingen oppdrettsnæring i Lågen-laksens nære sjøområder. Og det er ikke bagateller jeg her taler om. Den kunstig høye luseproduksjonen fra denne næringen har praktisk talt utryddet villaksen i vassdragene i Hardangerfjorden og redusert bestandene kraftig andre steder.

Den triste utviklingen for Lågen-laksen må vurderes på bakgrunn av dette nevnte fortrinn. Granerud gjør det til et poeng at «70 prosent av laksen» ikke blir fanget. Dette er naturligvis et høyst usikkert anslag, som det er risikofylt å basere seg på. Viktigere er imidlertid at det er en prosentangivelse. Når stammen er blitt kraftig redusert, er det en fattig trøst at «bare» tre av ti lakser fanges. Da må alle verneinteresser samles om ett mål: Hva kan vi gjøre for å ta bedre vare på laksen? Og da blir svaret for meg klart: Lågen må iallfall ikke tillate flere fiskeredskaper og fangstmetoder enn i andre viktige laksevassdrag.

Graneruds annen hovedtese - at jeg bare dyrker min egeninteresse - er så vidt useriøs at den burde være ukommentert. Men etter et langt liv med lakseforvaltning, blir jeg stundom møtt med slike usaklige beskyldninger. Derfor følgende: Jeg har for lengst sluttet å fiske i Lågen. De 4-5 siste årene har jeg tilbrakt to ettermiddager der for å lære barnebarn laksefiske. Mitt eneste anliggende er å ta vare på laksen som art - ikke minst for kommende generasjoner. Jeg setter ikke fluefiske høyere enn sluk- og markfiske. Kjære Granerud, her skal jeg faktisk røpe en mening jeg vanligvis holder for meg selv: Fluefiske etter laks er oppskrytt!