Utøy i Larvik

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Gjennom flere år har vi fulgt planutvalget i Larvik på nært hold. Byens gjeveste utvalg hvor makten sitter løst i hylsteret. Ingen kritikk i det, bare en konstatering av at det forutsetter et minstemål av selvdisiplin og refleksjon å sitte i dette utvalget.

DEL

KommentarDet spøker imidlertid for utvalgets troverdighet dersom det planpolitiske flertallet aksepterer fanteri og regelbrudd fra administrasjonens side, og ikke evner å ta den enkelte grunneiers rettsikkerhet med i betraktningen. Sånn sett er vi er spent på hvordan politikerne vil forholde seg til det reviderte byplanforslagets mange tøvete vernebestemmelser. Bestemmelser som vil skape konfrontasjon og stillingskrig mellom vanlige huseiere og byråkratene i kommunen, noe kulturminnevernet aller minst er tjent med.

Vi er særlig spent på dette, da vi nylig har erfart hvorledes planutvalgets troika (SV, AP, LL), prinsippløst kastet seg i fanget på Rådmannen og begrunnet sidespranget i at slikt har man praktisert hele tiden til tross for at man vet eller aner at det ikke er i tråd med lovverket. Dersom grunneierne i denne byen bare har i vente påbud og forbud, tyst må bøye nakken for kommunale kommissærers forgodtbefinnende og svelge den urett som begås, da har den vanlige innbygger i Larvik et rettssikkerhetsproblem og Planutvalget et enda større problem - i hvert fall ved neste valg. Reguleringssaken om Yttersø er et klart eksempel på hvordan det går når gamle kjepphester og stinkende avfallsdeponier etter tidligere saksbehandling og samrøre får utfolde seg i fri dressur.

Nylig opplevde vi at rundskriv T-5/95 om innsigelser, med åpne øyne ble tilsidesatt av Fylkesmannen i Vestfold. Ass. fylkesmann Bjørn Strandli fremstilte to innsigelser som gyldige, og underslo gjennom fremstillingen at de var skrevet godt etter høringsfristens utløp. Rundskrivet om innsigelser er helt klart, likevel mener Fylkesmannen at Vegvesenets motstand mot utvikling av Yttersø gård veier tyngre enn behovet for å rette seg etter lover og rundskriv. At Fylkesmannen agerte på grunnlag av et tilbakedatert brev fra Vestfold fylkeskommune er en sak for seg. Hele denne saken ble forsøkt bløffet bort av rådmannens utsendte i planutvalget, men en våken politiker konfronterte løgnen og den falt død til jorden.

Det ga oss litt av en vekker at Planutvalgets leder etter alt dette, aksepterte Rådmannens og Fylkesmannens fallitt, og begikk planpolitisk harakiri i alles påhør. -Hittil har vi praktisert at for sent innkomne innsigelser tas hensyn til og da kan vi ikke gjøre det annerledes nå, sa planutvalgets leder, og gikk god for alvorlige regelbrudd. Vi refererer ikke her til at man tar hensyn til for sent innkomne uttalelser, men at man godtar at ugyldige innsigelser fremstilles som om de var gyldige. Da er det bare å konstatere at grunneierne i Larvik utsettes for en praksis som bryter med grunnleggende rettsprinsipper, og at vi realiteten blir rundlurt av offentlige myndigheter i allianse med innforståtte politikere. Hvor mange byggesaker er avgjort på et slikt grunnlag? Hvor mange innsigelser bunner i vikarierende motiver? Hvor mange grunneiere er lurt?

Gjennom denne saken er det ikke vanskelig å ha sympati med mindretallets opposisjon mot kommunal maktutøvelse. Dersom praksis mellom Fylkesmann og kommune er slik vi nå har sett, er korrupsjon i betydningen uakseptabelt samrøre/kameraderi, nærliggende karakteristikk. Korrupsjon er forbudt iht norsk lov, men er nok mer utbredt enn vi liker å tenke. Dersom politikere aksepterer og innretter seg etter en slik praksis, er de like medskyldige som byråkratene. Vi har vondt for å tro at disse politikerne ikke greier å se forskjell på en skakkjørt administrasjon, et offentlig samrøre og den Plan- og bygningsloven de er ment å forvalte. Vrengebildet av innsigelsespraksis vi ser i Larvik, er hverken grunneiere, kulturminnevern eller andre interesser som bygger på almenhetens tillit, tjent med.

Politikerne bør rydde opp med hård hånd, renske ut de råtne eplene og sørg for at innbyggerne får et fungerende offentlig byråkrati som heller enn å gjøre hverandre gode internt, sørger for rettsikkerhet og redelig saksbehandling. Det oppnås ingen respekt for hverken Plan- og bygningsloven eller andre lover, så lenge selvjustisen og fagkunnskapen er så fraværende som i Larvik.

Det burde være enighet om denne målsettingen uavhengig av politisk ståsted. Alle politikere burde se seg tjent med å ha innbyggernes rettsikkerhet i fokus. Så lenge noen politikere lar administrasjonen herje bare de selv tjener politisk på det i en og annen sak, vil utøyet florere videre. At kommunalminister Åalaug Haga nå ønsker å fokusere på den kommunale ukulturen bør ikke gjøre det mindre interessant for lokale politiker å rydde opp i eget hus.

Artikkeltags