Lokal kulturjournalistikk kan være triste saker. Den kan f. eks. være representert med et stort oppslag med en italiensk alpinist som spiller i et band som har tenkt å spille i byen. Eller en fotoserie viet store deler av et publikum som er til stede for å høre et coverband. Gud bedre om du er der med en elsker eller elskerinne.

Vi har nå vært igjennom en pandemi som har vært svært ødeleggende for kulturlivet. Nå når dette skal bygges opp igjen kan lokalpressen spille en viktig rolle. Reportasjer som skarper interesse for annet enn karaoke, kos, halvlitere og billig mat er veien å gå. Det er ingen ting galt med nevnte fenomener, men det finnes så mye mer.

Jeg er vel vitende om at de fleste lokalaviser neppe sitter på kunsthistorikere, musikkvitere eller folk som brenner for kultur. Det går å anstrenge seg litt. Det er et hav av muligheter og innfallsvinkler for å lage godt kulturstoff.

Jeg hører at mange redaktører for tiden er mest opptatt av «klikk» og hva de tror de kan tjene penger på. Kulturjournalistikken er nedprioritert av den grunn. Da er det et tankekors at avisen Dagens Næringsliv, som kanskje har den største basen av økonomikunnskap innenfor sine vegger velger å prioritere kulturstoff. Og de leverer på aller beste vis.

La oss håpe på interessante kulturreportasjer og et oppgående kulturliv i Larvik framover.