PÅ TUREN: Rolf med ski – tilsvarende han brukte på juleturen.
Jørn Bue Olsen

Hjem til jul 1944

Av
Publisert

Det nærmer seg jul 1944.

Norge er fortsatt I krig. Rolf Jørgen Olsen fra Larvik var bare 24 år da han kom med i krigen. Ungdommer på 17-18-år som Lingemannen Erik Gjems-Onstad flyktet til Sverige og kom med i motstandsarbeidet. Rolfs siste «jobb» før jul var to måneder som «reiseinstruktør» for «gutta på skauen». Han besøkte Milorgs celler med motstandsfolk i små hytter og koier i skogene fra Drammen, oppover mot Eiker og Eggedal. Transport? Ski ...

I September 1944 hadde han vært på oppdrag I Trondheim som kommandosoldat og jaktet bl.a. på den fryktede Rinnan. Under oppholdet der tolket han informasjoner fra Østfronten slik at det gikk mot krigsslutt til jul. I brev hjem til sin mor sier han at han tror han kommer hjem til jul. I Larvik sitter alenemoren med ansvar for hans mindreårige søster i en fattigslig malerfamilie. Familieforsørgeren Oscar sitter som gissel for sin sønn i Grini-fengslet I Oslo.

Maler-Familien Olsen:  Bilde fra ca 1920. Fra venstre: Sverre (bror), Karl Oscar (far), Rolf, Gerd (søster) og Laura (mor)

Maler-Familien Olsen: Bilde fra ca 1920. Fra venstre: Sverre (bror), Karl Oscar (far), Rolf, Gerd (søster) og Laura (mor) Foto:


Maskemøte med distriktssjefen

Møtet med den mystiske distriktssjefen med dekknavnet «Jacob» i Drammen ble holdt i et mørkt rom. Alle bar masker, og sjefen talte nordlandsdialekt (speiderleder og lærer fra Hokksund). Rolf ville prøve å holde det han hadde lovet overfor sin mor, og får permisjon for å dra hjem til Larvik til jul:

«Jeg ville dra hjem likevel – selv om krigen ikke var over. Men hvordan reise? Jeg var ettersøkt i Vestfold – det visste jeg. ... Jeg kunne ikke reise uten videre på vanlig måte. Jeg bestemte meg derfor for å gå over skauen fra Kongsberg til Larvik på ski. Jeg spurte når jeg skulle melde meg tilbake i avdelingen. Fikk beskjed om 4. januar.»

Rolf ble eier av et par flunkende nye bjørkeski og dro i vei med stor oppakning. Første etappe var tog til Skollenborg sør for Kongsberg. Det var en halv meter våt nysnø og tykk tåke. Forbi tyskerleieren på Heistadmoen.

«Det ble stupende mørkt ... den 21. desember. Turen gikk rundt Skrimfjell i sørvestkant. Opp Skrimdalen via Skrimvann og til Urstjønn, nå sør for Skrim. Sjekket det grove kartet med målestokk 1:100.000. Ved Fagervann så jeg på kartet at det lå ei hytte som var mitt mål. Jeg så at det gikk en legde fra Urstjønn og sørover mot Fagervann, som kom ut i nordre ende av vannet. Jeg fant legda og målte avstanden jeg gikk med skilengder på 2 og 2 meter. Jeg måtte grave med skia for å finne ut om jeg var kommet på vann eller myr. ... Ned Fagervann og rett på hytta jeg hadde tatt ut før starten. Den låste døra ble åpnet med ståltråd og tang ...»


Fra tung, våt nysnø – til 20 kuldegrader

Dagen etter var det fortsatt vått snøvær, tåke og kjempetungt føre. Turen gikk over Mykle og til Grorud i Siljan og til overnatting hos skogbestyreren der Nerli. Besøket satte spor, for en av Nerlis sønner ble senere oppkalt etter han – og ble den kjente maleren Rolf Nerli.

Morgenen etter: 17 kuldegrader. Beinhard skare med snø som iskrystaller som sto opp. Til Eidet i Siljan. Etter 6 timers gange var det ikke styrerenner igjen i de nye bjørkeskia. Skia ble parkert; og på lillejulaften gikk han til fots veien ned til Skjærsjø (vest for Kvelde) og over skauen. Kom via Heum forbi Malerød Rønningen og etter 12 timers gange til Delesand ved Farris – og overnatting hos gamle kjente Lilly og hans tidligere instruktørassistent Harald Løveseter.

SØKTE LY: Buvannstua på Lardalsheia. Her overnattet Rolf under ferden.

SØKTE LY: Buvannstua på Lardalsheia. Her overnattet Rolf under ferden. Foto:

Da ringte kirkeklokkene...

«Julaftens formiddag gikk turen via «Fantestien» øst for Farris – til Øvre Ono, forbi Fossane og Dammen gård og videre fram til Kilebakken – hoppbakken ved Kilen i Farris. Jeg var nå nesten hjemme ‒ rett ved Bøkeskogen. Akkurat da jeg kom dit – skjedde det noe som jeg aldri glemte – både lyden og følelsene: Da ringte kirkeklokkene julen inn i Larvik! Jeg var hjemme i min hjemby igjen – på hemmelig besøk. Det var en underlig følelse. Og jeg kunne selvfølgelig ikke gå direkte hjem og inn i byen på dagen. Mitt skjulested i tre dager ble hos den gamle storskytteren Ole Nerli på Farriseidet.»

Ubeskrivelig gjensyn

Rolf holdt seg inne om dagen, og våget seg ut kun når det var mørkt. Ingen kjente igjen den blonde Rolf som for anledningen var mørkhåret og hadde briller. Selv ikke de nærmeste.

«Om kvelden julaften våget jeg meg ut ‒ i mørket. Endelig foran døra til mor ‒ i Sverres gate nærmest midt i byen. Der sto det lapp om at de var hos min søster Gerd. Hun hadde tydeligvis håpet. Jeg hadde jo sendt et brev. Da jeg nådde fram til min søster holdt jeg på å snu. Jeg hørte fremmede stemmer der inne i varmen, men jeg fikk betenkeligheter med å gå inn. Jeg var en fare for dem alle»

Rolf må ha stått i et dilemma foran dette møtet: Han hadde «lovet» sin mor å komme hjem til jul. Men nå som moren og lillesøster er hos familien og med venner, så setter han samtidig deres liv også i fare. Han bryter jo noen sikkerhetsregler her. Tyskerne nølte ikke med å straffe dem som skjulte «terrorister». Det kunne være farlig også for gjestene selv å røpe noe. Ble dette oppdaget, kunne mange få straff. Hva gjør jeg? Etter et par timers venting og lytting tok han sjansen. For et gjensyn! Ubeskrivelig.

«Jeg fikk først snakke med min svoger og fikk han til å avgi æresord fra alle som var til stede om at de ikke hadde sett meg. Oppholdet varte i tre timer, før jeg dro til overnatting hos vennen Ole Nerli.»

En kort hilsen og takk la Rolf igjen hos søsteren Gerd og svogeren Georg Marius Larsen, før han bega seg tilbake til skjulestedet:

«En stor og gripende dag har dette vært, en høytidsstund som jeg aldrig kommer til at glemme. Mange takk for i dag.»

Julaften 1944, Hilsen Rolf

Og ved siden av navnet sitt hadde han limt inn et lite norsk flagg. Men på det samme arket skrev også svogeren Georg noen ord sent julaften etter at Rolf hadde forlatt selskapet:

«Så lenge jeg lever vil jeg aldrig kunne glemme Julaften 1944. Da du ringte på, Rolf, og jeg gikk ut for å åpne og du sto der, kunde ta dig i handa og kjenne at det var kjøtt og blod og ikke noget syn, jo takk for julekvelden du ga oss. Gud signe og bevare din videre ferd når du forlater oss igjen, og snart få gjensyn i et fritt Norge. Takk for din innsats for fedrelandet, takk for at du brukte rene farger».

Julaften 1944. Georg.

Vendereis

Rolf overnatter i skjul hos vennen Ole Nerli. Det er for øvrig faren til hans kamerat og hovedinstruktørene I Vestfold Kåre Nerli som ble tatt under flukt til Sverige.

«Den tredje juledagen gjorde jeg vendereis. Tok vestsiden av Farris til Siljanseter i Oklungen i Kjose. Kom meg inn der for overnatting. Så til Dåpan der jeg hentet ski. Tok så Bøveien over til Styrvoll. Kom til skogbestyrer F.W. Thesen som jeg tidligere hadde instruert på Langevannstua. Og kjente godt. Han var områdesjef i Lardal. Men Thesen kjente ikke igjen den mørke fremmede – nå også med briller. Men da det om litt gikk opp for ham at det var meg, var alle dører åpne. Jeg hadde tenkt meg til Svartangen, men merket at jeg ikke hadde særlig lyst til å gå videre i kveld. Det ble i stedet en lang kveld mot natt. Thesen sa bl.a. at «guttane» hadde tatt imot to flylaster fra England på Floremyra akkurat da.»

Milorgs organisasjon D15 i Vestfold med hovedkvarter på Majorstua nær Hvåra bru i Hvarnes, var nå blitt et stort apparat. Mange av fly-droppene de tok imot fra England kom ved Floretuten – ved Svartangen. Rolf var vel nesten både stolt og litt overrasket over å «bli anholdt» – som han skal oppleve – av proffe soldater. Det hadde gått nesten tre kvart år siden han startet instruksjonen her. Så sprakk det hele i mars 1944. Tyskerne gjennomførte da med 600 ekstra soldater fra Oslo en storrassia i hele Vestfold. Mange ble tatt, ikke så mange i Larvik ble tatt - takket være Larviks hemmelige lytteorganisasjon FAMA. Men tyskerne hadde været grundige. Rolf ble ettersøkt mens han instruerte Svarstadguttane på Lardalsheia. Han måtte rømme sammen med mange andre Larviksgutter til Sverige. Tyskerne var kort etter hjemme hos foreldrene og tok faren Oscar med som gissel…

«Dagen etter gikk jeg videre. Og riktignok; jeg traff guttane som jeg tidligere hadde instruert. Dvs. traff og traff: Vaktholdet var effektivt – og den mørke «fremmede» ble anholdt med maskinpistol i maven. En kort demaskering var nødvendig, men heldigvis vellykket – stor gjensynsglede! Guttane brente fallskjermene fra slippet. Og etter en liten pause og prat gikk turen videre tilbake igjen. Jeg dro videre til Grorud og over til og østenfor Mykle-vann. Og så til Fagervann for en ny overnatting. Det var blitt nyttårsaften. Jeg satt der mutters alene inne på hytta.»

FALSK ID: Ingv. Jægersen – et av Rolfs falske ID-kort

FALSK ID: Ingv. Jægersen – et av Rolfs falske ID-kort Foto:


Tilbake på jobb – hos «Vestskogjegerne»

Den 4. januar 1945 møter Rolf på ny jobb hos Vestkogjegerne i Sande - etter ordre fra distriktssjef Ahlert Horn I Drammen. Her bodde han i celler fram til begynnelsen av mars 1944. Dette skulle vise seg å bli den lengste sammenhengende, men også den siste jobben han fikk utføre under krigen. Han dro inn til sitt meldested på Frogner i Oslo for å få nytt oppdrag av Milorgs sentralledelse. Det skulle bli skjebnesvangert. Tjenestejenta i huset var angiver, og Gestapo stormed huset der møtet var. Rolf klarte å skyte seg ut, men ble såret under flukten og tatt. Lam i høyre bein overvar han fredsseremoniene fra fengselssykehuset på Grini i mai 1945. Før han ble hentet av sin svoger Georg – og fraktet i bil hjem til Larvik.


Artikkeltags