Rømning på liv og død i Brunlanes

Russiske fanger: To russiske fanger fotografert i Larvik etter frigjøringen i mai 1945, lykkelige over at helvetet i tysk krigsfangenskap endelig var over.Arkivfoto

Russiske fanger: To russiske fanger fotografert i Larvik etter frigjøringen i mai 1945, lykkelige over at helvetet i tysk krigsfangenskap endelig var over.Arkivfoto

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

I november 1943 rømte åtte russiske krigsfanger fra Brattås i Brunlanes.

DEL

For tre av rømlingene endte det nesten umiddelbart med brutal død. De fem andre greide å ta seg videre takket være modige brunlanesinger som satte livet på spill for å hjelpe dem.

Flukten var utvilsomt nøye planlagt. Hver dag ble russerfangene fraktet til arbeidskommandoen i Brattås med en lastebil. Bilen gikk på folkemunne under navnet «Koka» fordi den titt og ofte måtte gjøre stopp for å etterfylle vann på en kokende radiator.


Gården Foldvik var nærmest fast stoppested. Her hadde tyskerne rekvirert deler av hovedhuset og kjelleren, hvor de blant annet hadde lager av poteter og andre varer. Russerfangene ble tidvis satt til å gjøre arbeid i lagerkjelleren, noe som ga de nesten utsultede fangene anledning til å tuske med seg en neve poteter når anledningen bød seg. Særlig en av fangene nærmet seg over tid forsiktig den unge sønnen på gården, Gunnar Foldvik, tydeligvis for å sjekke ut om han var å stole på.
 

«Bestillingsliste»

En dag stakk russeren til Gunnar Foldvik en krøllete papirlapp – en «bestillingsliste» – hvor han med grov blyant hadde rablet ned ønsket utstyr, tydeligvis med tanke på flukt.


– På lappen var det listet opp med grove tegninger hva de trengte: Kart og kompass, mat, åtte par sokker, samt sigaretter og fyrstikker. Jeg fikk tak i et gammelt KNA-veikart som jeg rev ut av et hefte, samt et nokså slitent og trolig heller upålitelig magnetkompass. I tillegg pakket jeg noe mat og sokker. Det hele ble lagt på et avtalt gjemmested under bunnstokken på uthuset. Da jeg kort etter så at pakken var borte, forsto jeg at russerne hadde stukket av, forteller Gunnar Foldvik.
 

Tre ble skutt

At åtte av de russiske tvangsarbeiderne var forsvunnet, ble selvsagt raskt oppdaget av tyskerne, som umiddelbart satte i gang jakten på dem. En av fangene ble angitt til tyskerne da han oppsøkte et hus i Tvedalen for å be om hjelp. For ham var det bare ett utfall – døden.
To andre fanger ble oppdaget av en tysk patrulje da de tok seg ut på et jorde ved Brathagen i Brunlanes på leting etter mat. De ble tatt med inn i ei potetløe like ved og skutt der og da. Likene av de henrettede russerne skal så ha blitt fraktet til fangeleiren på Fredriksvern Verft i Stavern – «Lager Briesen» – hvor de visstnok skal ha blitt trukket etter en bil foran de øvrige fangene – til skrekk og advarsel.


Nettopp på denne tiden var rømninger et tiltakende problem for de tyske okkupantene. Dagen før rømmingen i Brattås – 2. november 1943 – rømte sju russerfanger fra «Lager Briesen». I Larvik Dagblad – fellesavisen for Østlands-Posten og Nybrott – ble det rykket inn en etterlysning hvor det ble utlovet belønning til sivilbefolkningen for opplysninger som kunne føre til pågripelse, samtidig som det ble gjort klart at nordmenn som hjalp rømte fanger ville bli straffet med døden. Kort tid senere ble det i avisen kunngjort at alle de sju fangene var «fakket» og at belønninger var utbetalt. Belønningen besto i 20 flasker brennevin eller 500 kroner.
 

Rømlingene fikk hjelp

Risikoen for dødsstraff til tross – flere modige brunlanesinger, alle tilsluttet den voksende motstandsbevegelsen, sto klare til å hjelpe de fem gjenlevende rømlingene fra Brattås etter hvert som de ble påtruffet i skjul forskjellige steder rundt om i skogene i Brunlanes.


En av fangene hadde tatt seg fram til Tanumsaga, hvor han ble funnet gjemt under en haug med sagflis. Han ble tatt hånd om av gode hjelpere. Det samme gjaldt de fire øvrige som lokalkjente folk lette opp. De modige hjelperne som tok hånd om rømlingene var Simon Eilertsen, Kolbjørn Riiser, som kort tid etter måtte rømme til Sverige, Arne Tvetene, Harald Tvetene og Sverre Tvetene.


De fem rømlingene ble samlet og etter hvert brakt i foreløpig sikkerhet i Harald Tvetenes hytte på Danmarksøya i Hallevannet. Her ble de lagt i skjul på loftet. Ytterligere tre brunlanesinger – Kristian Tanum, Adolf Tanum og Peder Eikedalen – tok på seg oppgaven med å skaffe mat til rømlingene.


Etter en ukes tid var tiden inne til å flytte fangene. Hytta på øya i Hallevannet var ikke noe trygt oppholdssted. Hadde uvedkommende kommet inn i hytta, ville de umiddelbart bokstavelig talt ha luktet lunta. For etter år uten tilgang på rene klær eller såpe til kroppsvask, sto det en umiskjennelig odør av de stakkars krigsfangene over hele hytta, selv når de lå gjemt på loftet.
 

Fraktet til Sverige

For en av fangene, en sovjetisk offiser, ventet friheten i Sverige. Han ble fraktet til Tjølling og lagt i skjul i Odd Olstads hytte på Østbytangen, inntil han mot slutten av november 1943 kunne fraktes over til Havstensund ved Strømstad av Josef Anker Løvdal og Anders Vilhelm Ahlgren i «Neptun», ei 23 fots åpen sjekte. Med seg hadde de et notat til svenske myndigheter: «Følg denne russeren til nærmeste sovjetiske konsulat. Meddel ikke pressen.»


Harald Tvetenes datter, Ann Mari Vik, kjenner godt til at familiehytta på Danmarksøya ble brukt til å skjule de fem russerne.


– Jeg husker ikke konkret de skjulte fangene, men ble fortalt litt etter krigen, selv om min far var lite villig til å si noe. Min mor var svært nervøs for at fangene på hytta skulle bli oppdaget, med de følgene det ville fått for min far og familien. Det ble til at de måtte flyttes. Far rodde en av dem over til Vestmoenlandet. Herfra fulgte de skogen langs hovedveien helt til Ringdal. Så gikk de i skogen ned langs Håkestadveien til Tjølling kirke. Her gjemte de seg på kirkegården til det ble mørkt, før de tok seg ned mot Vikerøysundet, hvor de ble møtt av Josef Anker Løvdal, som skulle sørge for transport til Sverige. Hvor de andre ble fraktet, vet jeg ikke, men det ble sagt at alle klarte seg, sier Ann Mari Vik.
 

Viktig flyktningrute

Josef Anker Løvdal og Anders Vilhelm Ahlgren fikk den rømte russeren trygt over til Sverige – deres første tur med flyktninger. Selv dro de til Stockholm, hvor de meldte seg til tjeneste for norske myndigheter. Her fikk de beskjed om å opprette en flyktningrute mellom Tjølling og Havstensund med «Neptun».


Resten av krigen sørget de for å frakte et stort antall flyktninger over, og på hjemturene hadde de med seg våpen og utstyr til hjemmestyrkene. 28. april 1945 – bare en drøy uke før fredsslutningen – endte det i tragedie for de to flyktninglosene. På sin siste tur hadde de fraktet over en av mannskapet fra det amerikanske flyet som ble skutt ned i Brunlanes. På vei hjem igjen med en last forsyninger forsvant de sporløst. Trolig forliste de ved Rauer. Verken Løvdal eller Ahlgren ble funnet, ei heller vrakgods eller rester av «Neptun».
 

Uviss skjebne

Hva skjedde så med de fire øvrige russerfangene? Deres skjebne er mer uviss, ganske enkelt fordi det i dag ikke er noen som kan fortelle hvor ferden gikk videre. Fra hytta i Hallevannet ble de ganske sikkert rodd over til Vestmoen, høyst sannsynlig av Harald Tvetene. Derfra skal de ha blitt loset opp til Pauler, hvor de skal ha blitt hentet med bil. Hvem som sto for hentingen og videre transport, er ikke kjent. Ei heller hvor de ble fraktet. Om noen av våre lesere skulle ha opplysninger om hva som skjedde med dem, vil vi gjerne høre om det.


En historie går på at de ble brakt oppover Lågendalen, for så å ta seg videre på egen hånd. Én av dem ble muligens tatt i Lågendalen et sted. De tre andre skal så ha tatt seg gjennom indre Vestfold og holdt seg i skjul i ei hytte nord for Holmestrand. Der fikk de hjelp av en bonde, som blant annet sørget for at de endelig kunne få seg et skikkelig måltid mat.
 

Til Milorg på Konnerud

Kilder i Brunlanes har hørt noe om at de rømte russerne etter hvert tok seg fram til Konnerud, hvor de skal ha blitt med i en Milorg-gruppe resten av krigen. En skal ha blitt tatt underveis da han oppsøkte et hus for å få hjelp – et hus hvor det bodde NS-folk. De to andre ble med i Milorg-gruppa og deltok i den til krigens slutt. En av dem var da blitt lagfører.


Denne historien stemmer helt over ens med det som er dokumentert bl.a. i boken «Vestskogjegernes minnebok» (1950) – historien om Milorg-gruppen «Vestskogjegerne». Der heter det imidlertid at de to russerne, kalt Jacob og Petter, skulle ha rømt fra en fangeleir i Kristiansand. Det vil i så fall ha vært en svært lang flukt som blant andre Michael Stokke ved Narviksenteret, ekspert på russerfangenes historie i Norge under krigen, holder lite sannsynlig – men ikke umulig. Hvis Jacob og Petter var blant rømlingene fra Brunlanes, hvorfor har de så fortalt milorgkarene på Konnerud at de rømte fra Kristiansand? Kan de ha laget seg en «dekkhistorie» for ikke å røpe sine hjelpere? Det er, ifølge Stokke, også mulig at de kan ha trodd de var i Kristiansand, mens de i virkeligheten var i Brunlanes.


ØP har vist Gunnar Foldvik bilder av de to russerne fra boken om gruppen på Konnerud, og han mener bestemt å dra kjensel på særlig den ene – Petter – som var en kraftig kar på nærmere to meter og med et litt spesielt utseende. Sikker er han imidlertid ikke. Uansett – de to Milorg-russerne på Konnerud greide seg godt og kunne utpå høsten 1945 vende hjem igjen til Sovjetunionen.


Om de modige hjelperne i Brunlanes noen gang mottok noen takk fra norske eller russiske myndigheter for sin uredde innsats, vet vi ikke. Ved å bringe historien fram i lyset nå, mer enn 70 år etter, har vi uansett forhåpentlig bidratt til å hedre dem og alle andre som bidro til at i hvert noen – både etterlyste nordmenn og utlendinger – kom seg unna den tyske okkupantens brutale klør under de harde krigsårene.

 

Artikkeltags