Det er ikke uten grunn at Norge er på toppen av lykkeindeksen. Norge og nordmenn har vært både heldige og kloke, oppnådd mer enn de fleste, og klart å ta vare på det beste. Det vi har mest grunn til å være lykkelige over er det vi er enige om: Folketrygden, Oljefondet, ytringsfriheten, demokratiet, eiendomsretten, omsorgen for naturen og for de svake.

Vi benytter både 17. mai og valgdagene til å hylle denne enigheten, - selv om vi før valg synes rykende uenige om det meste. Norske politikere er alle opptatt av folkets og enkeltmenneskets beste. De bruker lovgivningen og bevilgningene til å ta vare på dette. Å benytte politiske posisjoner til personlig vinning er uforenlig med norsk tenkning.

Denne politiske kultur er ikke kommet av seg selv, men dyrket frem gjennom tusen år. Det er vårt felles ansvar å videreutvikle fellesskapet, omsorgen og friheten for vår neste. Samtidig må vi stå sammen mot de som vil bruke maktmidler for å oppnå sine personlige mål. Terror, vold og korrupsjon står i motstrid til alt det som er oppnådd.

Så må vi da gjerne debattere og være uenige, spissformulere og vinkle. Når beslutningene tas, har vi vært gjennom en kvalitetssikringsprosess, der de fleste som ville bli hørt er blitt hørt. Demokratiet krever at det finnes flere måter å se sakene på. Demokratiet krever mot og uenighet, og at denne uenigheten kommer til syne ved valg av stemmeseddel.

Etter valg kommer gjerne forhandlinger, tilpasninger og modifikasjoner. Slik må det være når det som skal gjennomføres må tilpasses det som er mulig å få flertall for. Det er i lang og god norsk tradisjon at Stortinget forhandler seg frem til løsninger. Sett utenfra er spennet mellom ytterpunktene i Norge ganske lite, Høyre og Arbeiderpartiet er politiske tvillinger, om enn ikke eneggede.

Mitt bidrag til den politiske tradisjon er å stemme ved valg, der jeg gir de valgte representanter rett til å ta beslutninger på mine vegne. Det er en viktig handling, som har vist seg bærekraftig gjennom tusen år. I praksis står mitt valg mellom Jonas og Erna. Begge har evne til å bære regjeringsansvaret, og begge må leve med skiftende støtte og et usikkert regjeringsfundament. Han gjorde i sin tid en god jobb som utenriksminister, hun står støtt i både storm og stille.

Jeg velger derfor det romslige Høyre, det forandrer for å bevare.