Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg regner med at det ikke er bare meg som lurer på hvorfor Klåstadskipet bygges og driftes i en annen kommune, og hvorfor må formidling av Kaupang, Norges første by, drives av ildsjeler og delvis på frivillig basis? Hvorfor satser mange andre norske kommuner på kulturformidling som en næring, selv om de har en langt smalere historisk portefølje enn det Larvik har?
Min påstand i dette innlegget er at Larvik ikke bare har en solid lokal kommersiell ressurs i Larvikitten, men også innen kulturarven. Det kan se ut som om Larvik dessverre «sparer seg til fant», når det gjelder å bruke det unike potensialet som ligger her. Hvis viljen er til stede, kan den lokale kulturarven gi Larvik nye arbeidsplasser og betydelige inntekter på sikt.
Det må sies at det gjøres mye bra kulturformidling i Larvik, men jeg savner kommunale ambisjoner om å legge til rette for at kulturen skal bli til en større næring også her.
Det finnes mange eksempler på gode kultursatsinger, og man blir jo fascinert av dem som er villige til å satse og som lykkes. NRK hadde nylig en artikkel om Sør-Korea, som i mer enn 20 år har satset på populærkulturen, og som nå høster fruktene av det.
Bakgrunnen skal ha vært at myndighetene lette etter nye næringer i et svært fattig land, og da de så at enkelte populære filmer fra Hollywood ga inntekter/overskudd som tilsvarte produksjonen av 1,5 millioner Hyundai biler, så satte de seg ned og lagde planer for å komme inn i dette markedet. De lagde en langsiktig plan hvor målet var å få store inntekter fra den internasjonale populærkulturen.
Her hjemme kan vi trekke fram prosjekter som for eksempel Midgard vikingsenter med gildehallen på Borre, som er en kommersiell suksess. Nøkkelen her er blant annet en «flerbrukshall» til mange forskjellige formål utover formidling av kulturhistorien. Borg i Lofoten har bygget en fantastisk rekonstruksjon av et maktsenter fra vikingtiden, og mange andre kommuner har satset på kulturformidling som en inntektskilde.
Hva er det som gjør at noen kommuner lykkes med sine kommersielle kultursatsinger, mens andre ikke prøver engang? Er svaret så enkelt at Larvik ikke har tro på at deres egen kulturhistorie kan gi arbeidsplasser og inntekter. Er det så mange kulturminner her at grunneiere og tradisjonelle næringer, kun ser på kulturarven som en heft og en plage?
Jeg tror at de aller fleste kommuner i Norge ville vært over seg av begeistring hvis de hadde en like spennende historie som det Larvik har, og at de ville ha satset mye på god formidling av dette til egne innbyggere og for tilreisende turister.
Det er lov å drømme om at Larvik vil få opp øynene for at kulturarv og kulturminner på sikt kan bli en betydelig næring i kommunen. Tenk om Kaupang og Larvik sin vikinghistorie kunne blitt formidlet på samme måte som de gjør på Borre med gildehall og aktiviteter året rund. Og tenk deg en ny turistnæring som tilbyr guidede turer med kopier av Klåstad skipet med base i Larvik. Her er det bare fantasien som setter begrensninger. Jeg tror ikke gode kulturopplevelser er en kommersiell døgnflue som vil avta med tiden.