Gå til sidens hovedinnhold

Mari Haga (1970 - ): Hu som går

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

- Altså. Jeg kan fortelle en historie, som er en bitteliten sak. Og det er ofte de bittelille sakene som setter veldig spor, da. Og denne handler om smil. Hvor mye kraft det er i et smil.

- Jeg merker det så på kroppen. Hvis jeg går på en av turene mine, og er sånn skikkelig bånn sliten, og så får jeg et smil, så er det som jeg plutselig får krefter, eller det som er mørkt blir litt lysere. Altså, man kan kjenne det. Rent fysisk. Jeg elsker å få et smil. Og den beste måten å få det, er ved å gi ett.

Mari Haga har nettopp møtt oss med et av dem. Smilene sine, på en benk på utsida av leiren i Stavern. Hun kan like godt gå små turer på hjemlige stier også, selv om hun nok er kjent for å ta seg permisjon fra jobben for å gå på tvers av kontinentet vårt, og sånt. Sist gang gikk hun fra Stavern til Spania, med en liten omvei bortom Sveits på veien. Bare fordi hun hadde lyst. Og det er på denne turen, at hun opplever “den bittelille saken” hun vil fortelle om. I en liten by som heter Göttingen, i Tyskland.

- Det er søndag, så jeg må ut. Jeg lager ofte mat sjøl, og så må jeg ut og finne et sted å spise fordi butikkene er stengt, da. Og jeg finner et litt uhøytidelig sted, med langbord ute på gata. Og så setter jeg meg ved inngangen, som jeg pleier, sånn at jeg kan se folk når de kommer, og gi et smil og kanskje få et tilbake.

- Jeg går inn etter mat, og så setter jeg meg der. Og så kommer det en kar. Og jeg smiler. Og så blir’n litt paff, da. Men han smiler litt sånn forvirra tilbake, før han går inn. Så, når han kommer ut igjen, så kikker’n litt sånn rundt, og så nikker jeg liksom, at: “vær så god, du kan bare sette deg her, hvis du vil det.”

- Og så har’n ikke mer enn satt seg ned før tårene står i øynene på’n. Han er 60 år gammel, og fra Sri Lanka opprinnelig. Men han har bodd i Tyskland i femten år. Har jobb. Er gift med ei tysk dame. Er det vi ville si “perfekt integrert”. Og så sier’n, da: At det er ikke en dag uten at han kjenner på utenforskapet. Ikke en dag uten at han kjenner på at han ikke passer. Baler med det hele tida. Føler seg utafor.

- Og så sier’n det derre: “Derfor så var det smilet du ga meg. Det betydde så mye.”

- Og jeg som bare er egoist, ikke sant. Jeg skulle jo bare ha et smil a’n. Altså den effekten av hva du gjør... Om det så bare er så lite som et smil? Den effekten, den har jo ikke jeg noen kontroll over. Og hvis du smiler til meg, og det er et være eller ikke være den dagen, det har en ikke kontroll over. Det skjer en eller annen magisk greie på veien til meg. Og så tenker jeg: “Fy filler’n, det er så lite som skal til, da. Så minimalt lite”.

- Så det jeg tenker da, det er jo at det bare er å øse på! For kanskje en gang hvert tiende år, så er det en som virkelig føler seg sett.

- Og så tenker jeg jo at er det noe som kan spre seg, så er det vel å gi et smil?

- Du, det er litt gøy at du sier det. For jeg går jo samme vei til jobben hver dag. Og så møter jeg ofte skoleelever på Jordet skole. Og så hilser jeg og smiler. Og så er det en gang jeg gikk forbi Lysheim barnehage da, og så kommer det en bil og svinger inn og parkerer. Ei mor som kommer med ungene sine, liksom. Men så ser jeg at hu skynder seg ut av bilen da, og kommer pilende bort til meg. Og så sier ‘a: “Du, jeg må bare fortelle deg”. Med litt sånn tysk aksent, faktisk: “Jeg må bare fortelle. Barna mine møter deg hver dag, og så forteller de meg at du smiler til dem”. Og ved middagsbordet her om dagen så hadde de sagt: “Nå skal vi også begynne å smile, for det er så hyggelig”.

- Og, altså… Da ble jeg veldig rørt.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.