Han het Christoball, var fra Spania. Som 15- åring, rett etter at andre verdenskrig var slutt, kom han til Norge. Ingen vet hvordan. Ingen vet heller hvordan det gikk til at min oldemor og oldefar adopterte gutten.

Den spanske borgerkrigen skal ha tatt over 150 000 menneskeliv. Mange barn ble etterlatt. Christoball var en av dem. Papirene som kan fortelle om hans historie, og hvordan han kom seg til Norge, ligger bevart i Vestfoldarkivene. Muligens står det også noe om den mystiske adopsjonen. Dokumentene er fremdeles hemmeligstemplet. I denne sammenhengen er dette likevel bare detaljer. Poenget er at oldemor og oldefar ryddet plass til gutten. Dette til tross for at de, sett med dagens øyne, selv var fattige. Alt de eide var et lite hus med hage rundt, en gammel skjekte og ett skift med klær. Likevel tok de til seg en fremmed gutt. En utenlandsk gutt. Hvorfor?

Året var 1946. Optimismen rådet, men man hadde også dårlig råd. Oldemor og oldefar eide ikke nåla i veggen. I så fall måtte det være en hattenål.

Oldemor livnærte seg av å pynte og reparere hodeplagg. Hun solgte også bunter av gressløk på torvet. Oldefar fisket. De hadde noen bærbusker, fem høner og epletrær som de stadig podet. Eplene ble plukket som om de var av gull. Siden ble de lagt i kasser. Bare sjeldent nøt man egen frukt, i så fall måtte hele epleskrotten fortæres. Kun steinene kunne spyttes ut, men helst på et sted der frøet kunne slå rot.

Oldemor og oldefar hadde ikke innlagt vann, de hadde utedo og et spann som de tisset i. Innholdet gjorde nytten som gjødsel på ripsbuskene. Oldemor og oldefar hadde ikke noe ekstra. Men en gutt på 15, det hadde de råd til. Før de tok han til seg, spurte heller ikke naboene om de hadde tenkt å gjøre det samme. De ventet ikke for å se om familien over gata skulle åpne sitt hjem.

I flyktningeleiren Moria på den greske øya Lesvos er det i dag over 700 foreldreløse barn.

Så stort er tallet at det ikke vil synes om vi tar imot noen få eller også ingen. Dette mener i alle fall FRP. På TV-programmet «debatten» uttalte Sylvi Listhaug at en eventuell redningsaksjon passer uhorvelig dårlig akkurat nå. Grunnet pandemien har vi nok med oss selv, mente hun. Vi er blitt flere arbeidsledige og har det trangt økonomisk. Nei, noen ekstra barn, dertil utenlandske, har vi ikke kapasitet til. Den børa vil bli for tung å bære.

Nå er det likevel bestemt at Norge skal slippe noen få foreldreløse barn inn. Det vil si, først må vi vente på at 8 til 10 europeiske land bestemmer seg for det samme. Men hvem skal starte? Og hvorfor gå inn i en slik ventemodus? Kanskje håper man at flesteparten av barna skal dø før redningsarbeidet setter i gang? Kanskje håper man at de andre landene bare tar imot to eller tre. Så kan vi ta imot fire? Fire er ganske få, men likevel flere enn de andre. Dermed får vi sjansen til å føle oss litt bedre.

Nordmenn ser ut til å ha et i beboende ønsker å være best. Alltid foran. Men gjelder dette kanskje bare når det gjelder fart og spenning? Gjelder det bare i løypa? Hva med medmenneskelighet? Mye tyder på at vi på dette området er noen skikkelige sinker. Når det kommer til frihet, likhet og brorskap, fargene som avtegnes i vårt eget flagg, har utviklingen snarere gått bakover.

Min oldemor og oldefar hadde ikke vann, ikke strøm, de hadde fem høns og tre epletrær, de snudde krona, og snudde den om igjen, men den foreldreløse spanske gutten kunne de ta imot. De hadde ikke hjerte til noe annet.