Gå til sidens hovedinnhold

Den største forskjellen på navere og andre folk, er at navere er late, ikke tar seg sammen og ikke gidder å bidra

Artikkelen er over 4 år gammel

Navere, altså!

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

(Tønsbergs Blad)

I forrige uke skrev den 21 år gamle Molde-jenta Silje Røvik et innsiktsfullt innlegg i Aftenposten om holdningene som møter mennesker som er avhengig av støtte fra Nav i hverdagen. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Hundretusener leste innlegget, og på sosiale medier manglet det, som vanlig, ikke på sterke meninger. Jeg har referert noen få av dem i innledningen her. Vi lever jo i tid som preges av to ting: Vi krenkes, og vi generaliserer.

Navere er jo som kjent en ensartet gjeng med slubberter. Akkurat som alle Frpere på tur i utlandet går på horehus. Eller alle håndverkere er skattesnytere. Eller alle fotballproffer er selvopptatte pengetellere.

LES OGSÅ: Ola er alvorlig syk etter 25 år i oljebransjen – det verste som kan skje nå er at noen tenner bål i hagen (+)

Forargelse

For fem år siden ble jeg en naver jeg også. Jeg har jo nytt godt av sykepenger tidligere, men da jeg fikk en kronisk tilstand som jeg fortsatt sliter med, meldte jeg meg straks og umiddelbart inn hos unnasluntrerne. Når går hverdagene med til å finne unnskyldninger for ikke å jobbe, og å poste provoserende vellykkede oppdateringer i sosiale medier. Ikke akkurat.

Den 21-årige sosionomstudenten ved Høgskulen i Volda er i sitt Aftenposten-innlegg voksen nok til å forstå at svært mange syke faktisk later som at de er friske. Ikke motsatt.

For fordømmelsen og skråsikkerheten overfor navere og andre unnasluntrere er aldri langt unna. Er man syk så skal det aller helst synes skikkelig, og hvis det ikke gjør det bør man ikke synes noe særlig. Moralsk forargelse over å vise fram en god dag er aldri langt unna. At det er dager med smerte, uten krefter, nettverk som rakner og selvfølelse som svinner hører ikke med i det moralske regnestykket.

Sikkerhetsnettet

Sjøl trodde jeg at jeg kom til å falle ut av både livet og arbeidslivet.

At resten av livet kom til å bestå av sofasitting og venting på den uunngåelige slutten. Da jeg klarte å komme i gang igjen hadde jeg en arbeidsgiver som hadde ventet på meg. Som lot meg jobbe når jeg orket. Som lot meg holde på med noe jeg behersket. Kronisk syke arbeidstakere med uklar arbeidsevne, som ikke engang kan si hvilke dager de orker å jobbe, er faktisk ikke arbeidsgivernes favoritter.  Tro det eller ei.

På mine vandringer i Navs mange behandlingstilbud har jeg møtte masse flotte mennesker som kjemper og kaver for å få livene sine på skinner igjen. Det er ikke sikkert alle gjør det, men vi skal prise oss lykkelig over sikkerhetsnettet vi har, og samtidig være litt bitte litt forsiktig med å generalisere.

Merkelapper

For jeg synes generaliseringer er fordummende. De fører til at enkeltmennesker viskes ut og tillegges gruppers egenskaper og holdninger.

Ja, jeg er naver. Men jeg er også Arne. Pappa, kjæreste og Springsteen-elsker. Newcastle-fan og journalist. Bokorm og en gang en ivrig mosjonist.

Små merkelapper rommer ikke et helt menneske eller et helt liv.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.