Mens vi venter på en ny bølge

Av
DEL

KommentarJeg har tatt en tur ned til et av mine favorittområder i Larvik – Skottebrygga og Tollerodden. Og der – på en stille og fin dag som varsler om vår og nytt håp, mens en småbåt styrer inn mot sin havn som enn så lenge blir som den er, og en enslig svane svømmer og dukker på jakt etter føde – så dannes på en måte hele bildet av byen i mitt hjerte.

For der ligger Larvik i konsentrat. Det gamle og det nye. Utvikling og det bestående. Byggeaktiviteter i Hammerdalen, Grandkvartalet som det ventes på, Bølgen og Farris Bad som et symbol på årene da alt skjedde, jernbanen det strides om, Bøkeskogen, snart med vårgrønt tak, og i forgrunnen, Sverdrupmolen. Den som har ligget der uferdig siden midten på 1800-tallet. Som en påminnelse om alt det vi ikke fikk til.

Det er nå ti år siden bølgen av optimisme skyllet inn over hele Larvik-samfunnet. Ti år siden Bølgen, Farris Bad og Thor Heyerdahl videregående skole ble åpnet. Året før hadde ferja seilt fra Indre havn for siste gang, og byens kanskje flotteste område blitt ekstremt forvandlet på 48 timer, i regi av den tids ordfører Øyvind Riise Jenssen.

Det var år da optimismen rådde. Lange kamper var utkjempet, protest- og støttelister var opprettet, demonstrasjoner holdt, leserbrev og kommentarer skrevet med stort engasjement – men til slutt ble det synlige resultater. Vi fikk det til. Stemningen var stor. Lite kunne stoppe oss i Larvik.

Selv om det var krefter og motkrefter, og langt fra enighet om alt, viste larviksfolk at vi hadde evnen til å løfte sammen. Vi var et samfunn som ville noe, og klarte å se flere løsninger og muligheter enn utfordringer og problemer.

I dag er vi ikke der. Når neste etappe i byens utvikling nå er inne i en fase der viktige avgjørelser skal tas og kurser stikkes ut, så er min påstand at måten å se på er snudd tilbake til det som preget oss i mange år forut for de gylne årene.

Utfordringene og problemene, for de er der nå som alltid, preger prosessen mer enn søken etter løsninger og muligheter. Vi er ikke lenger et lokalsamfunn som drives av djerve tanker, men mer av frykt for konsekvenser. Vi søker ikke nok ut i åpent lende der vindene blåser friskt, men velger skyttergravene der forsvar er den styrende strategien.

Når vi nå går inn i avgjørende måneder i forhold til jernbaneplassering, er det mitt håp at flest mulig tar sitt engasjement ut på arenaer der mulighetene er mange. Vi kan måtte velge en kurs der vinden får både kuling og storm styrke, men et sted der framme ligger det også en spennende framtid. Vi må ha tro på at vi kan komme gjennom noen tunge tider og styre unna skjærene som dukker opp, og ende opp med en by og en kommune som er utviklet til noe bedre enn det vi har.

I så måte trenger vi solid styring. Både administrativt og politisk. Ikke minst et folk som til sjuende og sist vil trekke sammen. Det være seg mellom politikere og administrasjon og partiene seg imellom. Selvfølgelig må og skal det være diskusjoner og meningsbrytninger på alle plan. Skal Larvik lykkes, må det imidlertid også være en virkelig vilje til å finne så omforente løsninger som mulig.

Dessuten – når avgjørelser er tatt etter gode og grundige prosesser – så er det helt nødvendig at alle forholder seg til disse, legger kamper og slag bak seg, og sammen jobber for å realisere det som er vedtatt på en så god måte som mulig.

Hvis så skjer, tror jeg også det blir større vilje i næringslivet til å være med på laget. For uten utviklere som vil satse, så er også utvikling umulig. Samarbeid med et felles mål er nøkkelen til suksess.

Da er det også helt avgjørende å ha en kurs og en plan som følges. Her vil selvfølgelig den nært forestående jernbaneavgjørelsen være en svært viktig brikke. Vi kommer ikke videre før den avgjørelsen tas. Selv om det uansett vil gå mange år før første tog ruller inn på ny perrong, vil det være hemmende for alt annet om vi fortsatt skal leve i det uvisse om hvor den kommer.

Selv har jeg klart flagget min begeistring for Kongegata-alternativet. For selv om det vil smerte og skape problemer for mange underveis, så gir det en unik mulighet til å utvikle en by og et sentrum som trenger det.

Om det skulle bli Indre havn, så må vi forholde oss til det. Da er det ingen hjelp i å gråte og grue seg for hvordan det blir, men snarest se på muligheter og legge planer ut fra det. Ventetiden har vært lang nok. Jeg er uenig med dem som hevder at prosessen ikke har vært god og grundig. Svært lite av det som nå ligger på bordet, bør overraske. I hvert fall ikke politikere som gjentatte ganger har hatt jernbanesakene oppe til behandling. Det er tid for en avgjørelse.

Og etter det bør man raskt prioritere å lage en omfattende og overordnet plan for byens utvikling. En som forteller om hvor og i hvilken retning det skal jobbes. En som for eksempel forteller hvor rådhuset skal ligge eller bygges, om biblioteket fortsatt skal være i Badeparken eller bli en del av et annet utviklingsområde, hva som skal være i Indre havn, med eller uten jernbane. Når og hvis vi har økonomi til det.

Da vil vi forhåpentligvis slippe «pop up»-forslag ut av det blå, som det skjedde nylig, da det uten forvarsel ble lansert å pusse opp det som en gang var gamle Romberggata skole, til å huse et framtidig Larvik Læringssenter. Nødvendigvis ikke feil valg, men ikke som en del av en plan, men en litt panisk løsning for å redde en stadig mer uholdbar situasjon for nettopp disse brukerne.

Ansvaret har vi alle!

Artikkeltags