Kommentar Hva med å prøve noe annet?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerLokale politiske partier forbereder seg på neste høsts kamp om makt i norske kommuner. Men i stedet for en kamp om makt, ser vi flere steder en kamp om å få slippe. I kommuner over hele landet står toppkandidater fram og frasier seg gjenvalg.

Begrunnelsene varierer, men to forhold går igjen: Det ene er at arbeidsmengden oppleves utålelig, det andre er en opplevelse av avmakt. Javel! Hvordan skal vanlige innbyggere føle seg da, hvis lokalpolitikerne opplever at de er avmektige?

Jeg tror ikke sittende politikere har spesielt lav arbeidskapasitet. Men å lese 1200 sider på en uke i fritiden, som en kommunestyrerepresentant i Larvik forteller om, høres tøft ut.

Tiden er inne for å se på hele modellen for lokaldemokrati, slik den har gått fra å være en edel plante til å bli et villnis gjennom mange år.

Mengden og kompleksiteten i arbeidsoppgaver for lokalpolitikere har økt kolossalt. Kommunene befinner seg i et krysspress. På den ene siden, statlige krav, pålegg og garantier og høye forventninger fra en stadig mer kompetent befolkning. På den annen side; kommunal knapphet på ressurser, manglende ideer og handlingsrom.

Det reiser kort sagt et behov for offentlig innovasjon som kan gi «mer for mindre», langt inn i kommunestyresalen. Bare på den måten kan lokalpolitikerne berges ut av det krysspresset de står i.

«Det er ikke så vanskelig å komme på nye ideer, det er å slippe unna de gamle som er problemet», sa økonomen Milton Keynes. Det vil nok skape en del motstand, om man vil permittere papirtrøtte politikere fra deres sedvanlige roller. La oss likevel driste oss til å se på ett av alternativene.

En rekke danske kommuner eksperimenterer med nye politiske arbeidsformer. Reformforsøkene omtales under begrepet «kommunen 3.0.». Begrepet knytter seg til en forestilling om at kommunene har utviklet seg fra formannskapslovene i 1830-årene der kommune handlet om makt. En myndig kommune tok imot sine innbyggere bak høye skranker i staselige rådhus. Innbyggerne sto med bøyd hodet foran autoritetspersoner i kommunehuset. De staselige ordførerkjedene vi fortsatt ser når snorer skal klippes, er symboler fra denne tiden.

Kommune 2.0. som vi har nå, er servicekommunen. «Servicetorget» med kølappsystem og profesjonelt servicepersonell tar imot oss – om vi da ikke kommuniserer direkte gjennom kommunens hjemmeside.

I kommunen 3.0. skritter vi ut av kunderollen, og kommunen kommer fram foran skrankene. Kommunale ansatte forstår at de er innbyggernes administrative ressurs. Roller reformuleres, makt reforhandles og relasjoner etableres på tvers av gamle bransje, fag- og sektorgrenser. En kommune er først og fremst et sted, ikke en organisasjon.

Også politikerne får nye roller i kommune 3.0. I stedet for å gruppere seg i komiteer der kampen mellom posisjon/opposisjon er det bærende prinsippet, etableres tverrfaglige områder i såkalte «oppgaveutvalg», der det rekrutteres innbyggere som deltakere sammen med politikerne. Dialog, ikke polemikk preger samtalene der.

Oppgaveutvalg er en vei ut av blindsporet mange føler de er inne i. I Svelvik kommune har de prøvd ut oppgaveutvalg, med grupper på fem politikere og ti «vanlige» innbyggere rekruttert fra lokalsamfunnet. En eller to personer fra administrasjonen fyller rollen som sekretærer og tilrettelegger for grupper som har ansvar for å drøfte og utvikle strategier og tiltak på forskjellige områder.

Erfaringene bekrefter funn fra Danmark, der både forskning og praksis har utviklet seg lenger. I stedet for oss-og-dere-oppfatninger; oss i posisjonen – dere i opposisjonen, oss i kommunen – dere i næringslivet, oss i helsevesenet, dere i kulturlivet, har det blitt et større «vi» knyttet til stedets utfordringer.

Mange av bekymringene som knytter seg til samskapingsmodellen, viser seg å være ganske grunnløse. Det er ikke slik at alle er ute etter å mele sin egen kake. Når folk forstår de nye spillereglene, er «folk flest» minst like flinke til å se og vurdere helhetsperspektiver på utfordringer i lokalsamfunnet, som det politikere eller saksbehandlere er i dag.

Noen utfordringer har det vært. En handler om rekruttering av innbyggere, en annen om at de ansatte i administrasjonen har fått andre oppgaver og måtte lære å arbeide etter en ny arbeidsmetode. Når man har arbeidet etter en kunde-leverandør-logikk i møte mellom innbyggere og kommunen i mange år, kreves det tid å omstille seg. Det gjelder også for kommunens beboere.

Å arbeide med samskapende oppgaveløsning handler ikke om å gi borgere makt på bekostning av politikere. Det handler i stedet om å redefinere politikk.

Det politiske lederskapet gjøres ansvarlig gjennom å utvikle politikk sammen med andre i stedet for bare å skulle reagere på saker framstilt av administrasjonen. Dialogen i oppgaveutvalgene skaper rammer for gode og grundige diskusjoner om problemer, utfordringer, strategier og ideer for lokalsamfunnet.

Det er moro å være politiker i en slik ramme. Mange mennesker i lokalsamfunnet har en kompetanse som er annerledes enn fagutdannelsen kommunens administrasjon sitter med, og mange – ikke minst representanter for utsatte grupper, er mer fortrolig med å jobbe på måter som ikke er slik kommuner arbeider i dag.

Samskapende modeller åpner for at nye former for kunnskap slipper inn i politiske prosesser. Nye ideer og sterkere engasjement blant innbyggerne blir er resultat. Det står i kontrast til den likegyldigheten og politikerforakten vi kjenner fra dagens praksis.

Mye tyder på at lokaldemokratiet trenger innovasjon. Da må noe legges vekk for å gi plass til det nye. I stedet for bare å gjøre det vi gjør litt annerledes, bør vi av og til gjøre noe helt annet. Vi kan ikke bare legge reform oppå reform oppå reform. Vi må simpelthen slutte å gjøre det som virker dårlig, og gi plass til noe som virker bedre. Vi skal naturligvis ikke slutte med demokrati, vi må bare begynne å være demokratisk på en annen måte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags