Her i Norge er det en selvfølge å ha selvbestemmelse over vårt eget land, våre egne økonomiske interesser og våre egne ressurser. Store deler av vår velferd kommer fra disse ressursene, og retten til å kontrollere dem selv. Dette er ikke tilfellet i den okkuperte staten Vest-Sahara. Vi aksepterer ikke menneskerettighetsbrudd i vårt eget land, og vi kan ikke akseptere det i andre land heller. Som sosialdemokrater har vi alltid hevet stemmen mot brudd i folkeretten og vist at vår solidaritet strekker seg utover våre landegrenser.

Vi må vise mer handlekraft. Vest-Sahara har levd store deler av sin tid som koloni, og ble i 1979 okkupert av Marokko. Det er dermed den eneste gjenværende kolonien på det afrikanske kontinent. Marokko bygde en 2000 kilometer lang mur, med piggtråd og landminer, som deler landet i to. Den skiller familier fra hverandre. Den innskrenker folks bevegelsesfrihet. Via relevante fora må vi benytte oss av muligheten til å legge press på andre land. Et eksempel er gjennom Party of European Socialists, hvor vi kan legge press på spesielt Spania og Frankrike.

Store deler av landet er dekket av ørken, men likevel er Vest-Sahara et land som er rikt på fiskeressurser, fosfater og andre naturressurser. Ikke bare har Marokko tatt kontroll over naturressursene i Vest-Sahara, men de eksporterer og bruker inntektene til å finansiere okkupasjonen. Med Marokkos ressurstyveri har landet ingen mulighet til å bygge opp en egen og stabil økonomi, i tillegg til å innskrenke folks frihet. Muligheten til å utvikle landet etter deres ønske, ligger ikke ved forhandlingsbordet. Dette kan vi ikke godta. Arbeiderpartiet og AUF mener at Norge skal fraråde næringsvirksomhet i det okkuperte landet, og ikke minst anerkjenne Vest-Sahara som en selvstendig stat.

Vest-Sahara er rikt på naturressurser og potensiell arbeidskraft, og er dermed et land med store muligheter for en positiv utvikling. Majoriteten av saharawiene lever i flyktningleirene i Algerie, som i utgangspunktet kun var tenkt som en midlertidig løsning. Til tross for alle disse ressursene, er menneskene i disse leirene helt avhengig av humanitær bistand. Flesteparten av innbyggerne i landet, er innflyttede marokkanere. I de okkuperte områdene blir saharawiene urettferdig behandlet, noe som setter begrensninger for mulighetene til å skape et godt liv. Det blir begått grove menneskerettighetsbrudd, både i de okkuperte delene av landet og i flyktningleirene. Vi kan ikke sitte og se på at mennesker blir mishandlet og utnyttet for noe som er en folkerett. Dette er en urettferdighet vi ikke kan godta, nå er ventetiden på rettferdighet over.

Uten selvbestemmelse over eget land, økonomiske interesser og egne naturressurser, hva sitter det saharawiske folket igjen med? Spørsmålet jeg sitter igjen med er, hvordan kan vi akseptere dette? Vi lever i et av verdens rikeste land, og scorer høyt på lista over verdens beste land å bo i. Menneskerettighetene gjelder absolutt alle mennesker, og det er ikke noe spørsmål at disse skal ivaretas i Norge. Hvorfor gjelder ikke dette for den saharawiske befolkningen? Spørsmålene er mange, løsningene er for få og handlingskraften er for liten.

Kampviljen og håpet er til stede, men dette er ikke en kamp saharawiene kan kjempe alene. Arbeiderpartiet er for å anerkjenne Vest-Sahara som en uavhengig stat. Arbeiderpartiet er for å ekskludere selskaper som utnytter naturressursene i Vest-Sahara. Det er på tide at saharawiene får den rettferdigheten de fortjener og har ventet på i altfor mange tiår. Sammen skal vi stå opp for folket som har blitt drevet ut av sitt eget hjemland, og endelig skal de få den rettmessige friheten de har ventet så altfor lenge på.