Det er mulig jeg er litt sent ute. Men jeg har nettopp sett ferdig sesong 2 av «Lykkeland».

For dem som ikke har sett den: Det er en norsk serie som handler om da Norge fant oljen. I sesong 2 kommer det fram at arbeiderne på plattformen «harmoniserer» timene sine. Det betyr i praksis at de jukser med timelistene. Arbeidshverdagen varierer veldig. I perioder er det stille og det finnes ingen oppgaver til den ansatte, mens det i andre perioder er utrolig mye å gjøre. Fordi de er for få ansatte, blir de nødt til å jobbe doble skift. I tillegg blir de gitt stillinger med stort ansvar uten noe særlig opplæring. Det er uforsvarlig drift. Ledelsen er klar over praksisen og unnskylder det med at det er vanskelig å finne arbeidskraft.

Til slutt ender det med en ulykke på Bravo-plattformen (1977).

Slike saker får fagforeningshjertet mitt til å slå både fort og hardt. Det er opprørende å se hvordan man kunne drive rovdrift på menneskelig arbeidskraft også her i Norge. Heldigvis har Arbeidsmiljøloven blitt endret og forbedret mange ganger siden den tid.

Allikevel avdekkes det fremdeles lignende forhold i enkelte bransjer i norsk næringsliv.

Regulerte arbeidsforhold er viktige for både arbeidstaker og arbeidsgiver. Bedriftene er avhengige av stabil arbeidskraft. Men det blir problematisk hvis den ansatte bare ansees som en produksjonsfaktor og ikke respekteres som menneske. Vi må sørge for å ta vare på enkeltmennesket. Ansatte som føler seg verdsatt, er stabile og produktive. God HMS (helse, miljø og sikkerhet) er med på å forebygge mange ulykker og sykemeldinger.

Egentlig handler det vel om respekt for menneskets rettigheter og vern om våre grunnleggende behov. Disse spørsmålene engasjerer meg sterkt. Gjennom politisk deltakelse vil jeg være med på å påvirke måten samfunnet fungerer på. Det handler om prioriteringer og fordeling av ressurser, men først og fremst handler der om verdier og verdivalg: Hvilke verdier skal vi bygge samfunnet vårt på?

Derfor vil jeg snakke om bolig. Det er et ord som vi med en gang forbinder med begrepet verdi. Pengeverdi, fordi boligprisene har steget så enormt.

Vår bolig er vårt hjem, våre egne fire vegger, familiens trygge rede – en nødvendighet og en menneskerett (jf. Art. 25 i FNs Menneskerettskonvensjon). Der ligger boligens primære verdi. Alle skal ha tilgang til en adekvat bolig. Det er en samfunnsplikt å sørge for at alle kan ha tilgang til verdige og trygge boforhold.

Prisstigningen gjør at stadig flere sliter med å komme seg inn på boligmarkedet. «Boligmarked», rart at vi ikke reagerer på ordet. En bolig skal være nettopp det: et sted å bo. Alle mennesker har krav på tak over hodet. Boliger skal ikke være spekulasjonsobjekter i et marked. Å eie bolig er ingen rettighet i seg selv, og ikke alle ønsker det heller. Men å eie sin egen bolig er den beste investeringen man kan gjøre i løpet av et liv. Har du først kommet deg inn på boligmarkedet, har du sikret deg selv. Du nedbetaler på egen eiendom og investerer i egen fremtid. Ved et salg får du trolig utbytte av en prisstigning.

Leietakere betaler derimot ned på utleier sitt lån. Den dagen de flytter ut, har de ingen egenkapital. Leieprisene er ofte høyere enn nedbetalingene på et boliglån. Det gjør det svært vanskelig å spare opp egenkapitalen man trenger. Dermed kommer noen mennesker seg faktisk aldri ut av leiemarkedet.

Dagens krav om 15 prosent egenkapital for å få boliglån er særdeles usosial. Skal du kjøpe deg en leilighet til kr 2.000.000 (per dags dato får du nesten ikke leiligheter til den prisen lenger, de fleste koster mer), krever det at du har kr 300.000 (!!) i egenkapital. Kan noen fortelle meg hvordan et ungt menneske skal klare å komme til disse summene? Det er ikke i ungdomstiden eller som student man kan legge seg opp noen kapital. Ved å senke kravet om egenkapital, vil flere få mulighet til å kjøpe seg bolig. Med dagens ordning er man avhengig av å ha foreldre som kan hjelpe til med sparingen og som eventuelt også kan og vil stå som kausjonist.

Derfor mener jeg at boliger ikke skal kunne brukes som spekulasjonsobjekter.

Det burde ikke lønne seg å eie mange boliger utover sin egen primærbolig og eventuelt en fritidsbolig. Å drive med utleie er relativt lettjente penger. Det er ikke uten grunn at vi har boligbaroner som kjøper opp masse eiendom for så å leie dem ut. Dette fører til økt ulikhet i samfunnet.

Det vil alltid være behov for et visst antall utleieenheter. Vi kan politisk regulere hvor stort dette antallet skal være, og hvor mange hender inntektene skal fordeles på. Ved å gjøre utleie mindre lønnsomt, vil mange boliger legges ut for salg. Ved å ha mange objekter til salgs vil prisene automatisk moderere seg. Vi kan ikke fortsette med denne ville prisgaloppen.

For noen uker siden hadde ØP en artikkelserie som handlet om boplikten. Der var det flere som argumenterte for å fjerne boplikten. Et av argumentene var at mange i dag eier flere boliger og bruker disse på en mer fleksibel måte enn man gjorde for 20 år siden. Det argumentet viser at vi ikke alle lever i den samme virkeligheten. Det finnes mange som knapt nok har råd til å eie sin egen primærbolig.