Den siste tiden har deler av ordskiftet i norske aviser lignet tonen i amerikansk politikk. Det minner på den ene siden om at vi ikke er immune for tillitskriser også her – men for dem som følger amerikansk politikk, er forskjellen fortsatt enorm. Det bør også reflekteres i den norske offentlige samtalen.

Min spalte for ganske nøyaktig et år siden fikk tittelen «Mens vi venter», og handlet om hvordan adventstiden den gangen fikk utvidet betydning. Vi ventet på lysere tider på alle måter. Vi opplevde det som skulle vise seg å bli vår første førjulstid med pandemi. Vi visste ennå ikke hvorvidt vaksinene ville være effektive, og hvorvidt verden ville bli som den var igjen.

Et år senere sitter vi med mange av de samme spørsmålene. Men nå er usikkerheten om mulig enda dypere, og det er kanskje vanskeligere å finne igjen den samme troen på at det vi venter på vil komme. Vi har tross alt to år med pandemi bak oss, og flere runder med nedstengning. En kan bli dystopisk av mindre. Det er lett å se i norske reaksjoner på den nye de facto nedstengningen.

Før FHIs nye «foreløpige scenario», som nok satte en støkk i de fleste, varierte reaksjonene fra sinne mot regjeringen for en treg og tannløs respons på omikron-varianten, til sinne mot regjeringen for en overdreven respons på en helsekrise som i bunn handlet om en utilstrekkelig beredskap – en respons som uforholdsmessig grep inn i folks frihet, uten legitimt grunnlag. Noen går også lenger.

Et eksempel er professor i jus ved Universitet i Bergen, Hans F. Marthinussen, som i en Twitter-melding tar til orde for sivil ulydighet i møte med regjeringens tiltak: «I dag har jeg tatt et valg i lys av myndighetenes mangel på respekt for borgerne gjennom stadige brudd på smittevernloven. Jeg kommer ikke frivillig til å teste meg, og jeg kommer ikke til å bidra til smittesporing, det er de lovlige virkemidlene vi har». Den som imidlertid går lengst, er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Tore Wig, som i Morgenbladet oppfordrer til å «takke nei» til samfunnskontrakten vi nå blir tilbudt.

Dette er sterk kost. Her oppfordres vi altså ikke til å avvise et tiltak eller en bestemt politisk linje, men samfunnskontrakten. Underbygningen for hele systemet vårt. Hele forordningen der borgerne gir opp litt av sin individuelle frihet til et større fellesskap for alles beste. Den som i bunn og grunn handler om tillit.

Den typen tillit det er snakk om her, er ikke en absolutt tillit til at hvert punkt bestandig automatisk vil overholdes – da hadde en kontrakt i seg selv strengt tatt vært unødvendig, hvis vi følger metaforen helt ut. Nei, tillit til at de ulike partene har en grunnleggende intensjon om å overholde kontrakten, og at systemet er bygget med dette mål for øyet, med sikringsinstanser som kan avdekke, motvirke, og rette opp i eventuelle brudd. Det er dette som er samfunnskontrakten. Å avvise den er ensbetydende med å trekke tilbake tilliten til systemet i seg selv.

Paradoksalt nok er det også samfunnskontrakten både Wig og Marthinussen tar i bruk når de oppfordrer til lovlig protest mot myndighetene. Sikringsinstansene som er innebygget i samfunnskontrakten vår – en kritisk presse, opposisjon, domstoler, interesseorganisasjoner, og borgerens grunnleggende rettigheter – omfatter også myndighetskritikk og sivil ulydighet. Slik sett er Wigs og Marthinussens utspill tegn på at samfunnskontrakten lever i beste velgående i Norge, kriser til tross.

At dette er vel dramatisk ordbruk blir desto tydeligere om vi ser vi til andre land, som USA, som i skrivende stund er i gang med granskningen av angrepet på det amerikanske demokratiet for snart et år siden, 6. januar 2021. Det gjør de i et landskap der pandemien og håndteringen av den fra første øyeblikk er blitt politisert. Spørsmål om hvorvidt en skal påby munnbind, hvorvidt en skal holde skolene åpne og hvorvidt en skal vaksinere seg har aldri blitt behandlet som spørsmål først og fremst om helse; de har blitt brukt politisk til å segmentere allerede sterke skillelinjer langs identitet, kultur, geografi, klasse, etnisk bakgrunn og parti.

Det er mye som bidrar til å gjøre disse problemene – som bare er en brøkdel av USAs store, systemiske utfordringer – vanskelige. Men det viktigste er mangelen på tillit. Dette høres lett ut som en klisjé, som svulstige ord uten særlig innhold. Det stemmer ikke. Amerikansk pandemihåndtering har fra start blitt undergravd av tillitsbrudd. Fra det faktum at den gang president Donald Trump visste at pandemien var mer alvorlig enn han offentlig ga uttrykk for, og selv tok vaksinen mens han offentlig kritiserte den, til det faktum at den gang New York-guvernør Andrew Cuomo, som lenge ble hyllet som Trumps motstykke og en trygg og fast leder i helsekrisen, senere ble tatt for å ha jukset med tallene og skjønnmalt sin egen pandemihåndtering.

Tillitsbrudd som dette er blitt begått i så lang tid og i så graverende grad at det har ført til en manglende tillit til systemet i seg selv. I dette systemet kan det ikke lenger antas at målet er offentlighetens beste, og at partene i samfunnskontrakten i det store og det hele jobber med dette målet for øyet. I denne virkeligheten er ikke den andres motiver ansett som gyldige. Et talende eksempel fikk vi da Kevin McCarthy, republikanernes minoritetsleder i Representantenes hus, svarte på munnbindkrav med å hevde at demokratene ønsker å holde amerikanere i en «perpetual pandemic state». Kritikken gikk altså ikke på overdrivelse eller uforholdsmessighet – men på en konspiratorisk intensjon mot offentlighetens beste.

Den forvitrende tilliten kan være noe av grunnen til at endringskandidater som Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama, og sågar Donald Trump, stadig vinner valg. Den kan også bidra til å forklare hvorfor så mange velgere ser bort fra Trumps personlige tilkortkommenheter – all den tid det politiske systemet er en «sump» som må «dreneres». Faktisk kan valget av Trump som president – en som ble valgt med mandat om å «break up the system» – anses som et uttrykk for nettopp å «takke nei» til samfunnskontrakten. Et annet uttrykk kom med angrepet på Kongressen 6. januar.

Problemene i USA handler om en hardt presset samfunnskontrakt der tilliten til systemet og dets innehavere er lav. Dette kan kanskje være en nyttig sammenligning om en ønsker å skildre utfordringene i den norske samfunnskontrakten. For de grunnleggende problemene som preger den amerikanske samfunnskontrakten preger faktisk ikke den norske, om vi så snakker om pandemihåndtering, strømkrise eller pendlerleiligheter. Det i seg selv gir kanskje grunn til håp i en tung tid.