Det sang Marvin Gaye I 1971, på albumet What’s going on – en av de første pop sangene som beskriver det som da var en forestående natur katastrofe. Sangens dystre beskrivelse er nå sannhet, og de fleste av oss har ikke tatt inn over oss nødvendigheten av å endre oss. Har du sett Richard Attenboroughs dokumentar, A life on our planet, så ser du at i løpet av de siste 60 årene har vi, sakte men sikkert, ødelagt mangfoldet og mulighetene for bærekraftig liv. Dette er ikke en oppfatning, men fakta, og det har skjedd mens vi har hele tiden har hatt mulighetene til å gjøre noe, til å snu trenden.

Poenget med dette leserinnlegget var ikke å beskrive det som nå faktisk er en miljøkatastrofe, men som vi fortsatt kan gjøre noe for å stoppe, men å beskrive hvordan negative ting skjer med oss, kanskje til og med uten at vi vil det, hvis ikke vi aktivt kjemper imot. La meg gi et par eksempler; det er så å si ikke mulig å fiske torsk lenger – det er ikke så lenge siden man ikke kunne fiske i Larviks fjorden UTEN å få torsk; forrige dagen så jeg i ØP at man nå bør starte med «catch og release» av laks i Lågen, og det er sikkert på tide da det så å si er umulig å få tak i noe annet enn oppdretts laks; offisielt har 160 arter dødd ut, siden 2010 – 160 arter (!!) og det er et offisielt tall. Og så videre, og så videre. Har vi fulgt med i timen? Hva skjer?

Akkurat nå er vi i ferd med å endre demokratiet vårt fullstendig – demokratiske prinsipper som vi holder høyt holder på å dø ut; uansett hva man mener om pandemier, tiltak, vaksiner eller ikke, er det dessverre ikke til å stikke under en stol at både myndigheter og pressen, til og med i Norge, fullstendig har lagt bort sin viktige, kritiske rolle de siste to årene. Det er fint å være enige om ting, men det er også utrolig viktig at noen ikke er enige – når de som er enige blir altfor enige kan det oppstå farlige situasjoner, og de som ikke er enige kan bli sett på som farlig og bli satt utenfor samfunnet. Bytt ut ordet uvaksinert med andre personlige livsstils valg som «høyre ekstrem», raddis, eller en hvilken som helst fremmed religion etc, og så tenk på hvordan vi snakker om uvaksinerte akkurat nå. Hvordan vi snakker om dem, ikke bare i ekkokammeret på sosiale medier, men fra Stortingets talerstol og i riksmediene – se filmen «The normal heart» som omhandler hvordan vi behandlet de første som ble smittet av HIV/ AIDS viruset for en historisk oppvekker.

Så, at vi i det hele tatt snakker om «koronapass» uten å stoppe opp og sjekke demokrati sjekklisten vår, er bare trist og historieløst.

Heldigvis har noen begynt å få opp øynene og flere leserinnlegg den siste tiden har tatt opp disse tingene (ikke minst Helga Lotheringtons strålende «en kopp kaffe med» i ØP forrige uke).

Jeg har skrevet litt i høst og vinter om de debattene som ikke skjer – rot årsakene som mangel på faktisk kapasitet i helsetjenesten, bygget ned over 30-40 år av ulike grunner; eller det faktum at vi ikke bruker en krone på folkehelse og våre individuelle immunforsvar, men at vi fortsetter å akseptere at en gigantisk matindustri sakte men sikkert ødelegger helsen vår; at vi fortsetter å betale ut enorme penger til en farmasøytisk industri hvis eneste interesse er at vi er syke.

Hvorfor diskuterer vi ikke dette?

Hvis vi skal ha bærekraftige lokalsamfunn, regioner og en verden så må vi være åpne, trygge, ha ulike meninger, ikke marginalisere eller ekskludere, og så må vi ha ulike meninger og en presse som ønsker å gi nok informasjon til at demokratiet kan opprettholdes. Hvis ikke vi tar oss sammen og hever nivået på samfunnsdebatten igjen, er vi sakte men sikkert på vei til å redusere kvaliteten på demokratiet vårt, kanskje uten at vi merker det….på grunn av et virus.