En gang for ikke lenge siden spurte en ung gutt meg om «hvorfor jeg har to streker på hånda».

Jeg kikket på tatoveringen, kikket på gutten, gikk gjennom betydningen de to små strekene har for meg – i eget hode, og svarte gutten:

«Fordi jeg hadde lyst.»

og smilte.

Jeg skriver denne teksten ut ifra et forsonet sted i livet, men skriver den også fordi det aldri sømmer seg, men at det nettopp derfor kanskje bør være mer åpenhet rundt dette – rom for å ta av seg skammen og legge den i en skuff der ute i det store intet. For når ingen orker å lytte, da blir offentligheten min talerstol.

Det er generelt mange som ofte skal mene noe om mitt valg om å merke min egen kropp for livet – tatovere meg.

«Har du tenkt på hva du tenker om denne tatoveringen når du er 75?»

«Hva hvis dere ikke er bestevenner lenger om 15 år?»

Og sannheten er at jeg selvsagt ikke vet hva jeg vil synes om disse tatoveringene når jeg er 75.

HVIS jeg blir 75.

Jeg vet jo ikke hvor gammel jeg blir, så hvorfor la vær å ta valg NÅ, fordi jeg kanskje kommer til å angre på det når jeg blir gammel – HVIS jeg blir gammel.

Det er ikke pessimisten i meg som skriver dette, men realisten: for det er faktisk også en ren sannhet at jeg ikke vet hvor mange år jeg får leve mitt liv.

Merket for livet.

Det er jeg.

Også av hendelser – ikke bare tatoveringer.

Det er mye som har merket meg opp gjennom mitt, til nå, 31 år gamle liv, men det er kun styrken, kjærligheten og seiersropene jeg har tatovert på kroppen.

Elefanten til minne om min kjærlighet til mormor, blomstene til minne om at jeg er i stadig blomstring- også når det er så kaldt at jeg blir satt på vent, sommerfuglen til minne om nevøen min som kjempet til siste slutt mot leukemien, planeten Saturn til minne om at jeg reiser meg sterkere for hver gang jeg faller – og ikke har endt reisen enda, og de to strekene da – som den unge gutten lurte på hva betød;

som minner meg på så mye mer enn jeg får skrevet. Men jeg forsøker allikevel, og jeg forstår at jeg nå setter lys på noe som er veldig ubehagelig, kan være triggende og er en av samfunnets evige forpestede blemmer, som stadig blir forsøkt sminket over:

Overgrep. Voldtekt.

Hvis du fortsetter å lese, bør du vite at det er dette jeg skriver om.

To streker.

Er lik – er like verdig.

Like verdig å oppleve kjærlighet, like verdig å gifte meg i kirken selv om jeg kanskje kommer til å gifte meg med en kvinne, like verdig og kunnskapsrik nok til å lede en organisasjon selv om jeg er kvinne, og like verdig et godt liv og gode relasjoner selv om HAN tok fra meg indre styrke og tro på at jeg er verdt noe som helst. Jeg skriver HAN med store bokstaver fordi dette er antagonisten i en av mine historier.

Antagonisten jeg ikke vil nevne ved navn. Ikke fordi jeg fortsatt er redd for han, men fordi jeg ikke tror på utlevering som metode for rettferdighet.

HAN merket meg for livet, og det fikk jeg ikke velge selv.

Tatoveringene mine har jeg til og med vært med å utforme selv.

HAN bare tok seg til rette – lot som om jeg ikke hadde noe valg, ikke hadde noe jeg skulle ha sagt, og at jeg ikke hadde noen annen verdi enn det han trengte meg til der og da.

Jeg ble ufrivillig HANS eiendel den kvelden. Den kvelden merket han meg for livet. Et merke jeg har båret alene så lenge, og stadig tar delvis – om ikke hele skylden for. Et merke som er forkullet av skam.

For jeg «måtte jo ikke si det til noen» (som HAN sa).

Å skrive de ordene her gjør meg faktisk kvalm, og det gjør deg kanskje uvel å lese om overgrep, men sannheten er at det skjer så veldig mye av dette i verden – i Norge – og garantert mer i Larvik, enn vi vet.

Jeg vil driste meg til å si at det for meg virker umulig å se på et menneske, eller folk vi tror vi kjenner, om de er i stand til å begå overgrep eller ikke. Det er også slik at mennesker med makt og status, som historien viser gang på gang, så absolutt har anledning og midler til å komme seg unna, og videre som om ingenting var skjedd.

Derfor blir jeg så himla stolt og imponert over mine medmennesker rundt om i verden, som hun som nå står opp mot Enoksen.

Visste du at det er ganske normalt at det kan ta 10 år og mer, før et overgrepsoffer forstår at det er et overgrep hen har blitt utsatt for?

Allikevel er samfunnet, og rettssystemet, veldig tilrettelagt for at det er lettere for en overgriper å komme unna i lengden, enn for et offer å oppleve rettferdighet ved en eventuell anmeldelse/rettssak.

La meg også nevne at jeg ikke mener at saker og anmeldelser ikke skal etterforskes før noen blir anklaga, men hvor er samfunnet og systemets respekt for de som tør å anmelde, eller varsle?

Stille aksept og offerets skam

er nok overgriperne, maktmisbrukende og manipulatorenes ALLER beste venn.

Utnyttelse av noens sårbarhet –

i form av ung alder, uvitenhet, psykiske plager, fysiske plager, eller utenforskap,

er og blir helt ufattelig stygt.

På grensen til det man kan kalle ondskap – om ikke langt over den grensen.

Ord blir fattige, og tekster både for lange og for korte når det er snakk om slike temaer som dette, men for å forsøke å avslutte vil jeg bare si at;

Selv om jeg ikke vet om jeg får bli 75 år, så vil HANS merke også følge meg for alltid, men mine to linjer på håndleddet minner meg på at jeg har styrken til å gå videre, verdien til å være, og kraften til å leve.

Til alle andre som er merka av deres egen, eller flere antagonister:

Jeg hører dere, jeg tror dere, og jeg dømmer dere ikke!

La oss plassere skammen der den hører hjemme.