Minneord: Eva Natali Bøen Wallum

STERKE PÅKJENNINGER: Mamma June Wallum fortalte sin historie i Østlands-Posten i 2018. Nylig gikk datteren Eva Natali bort. «I sitt tolvårige liv, gjennomlevde Eva Natali en sykdom med sterkere påkjenninger enn de fleste av oss kan fatte. Og når barn lever slike liv, så gjør det meg trist og fortvilet», skriver Torgeir W. Skancke i dette leserbrevet.

STERKE PÅKJENNINGER: Mamma June Wallum fortalte sin historie i Østlands-Posten i 2018. Nylig gikk datteren Eva Natali bort. «I sitt tolvårige liv, gjennomlevde Eva Natali en sykdom med sterkere påkjenninger enn de fleste av oss kan fatte. Og når barn lever slike liv, så gjør det meg trist og fortvilet», skriver Torgeir W. Skancke i dette leserbrevet. Foto:

Av
DEL

Meninger(20.01.2008 – 13.05.2020)

Det er så mange ord i verden. Vi er omgitt av en strøm av dem. Det er nyheter, reklame og sosiale medier.

Hva gjør alle disse ordene med oss? Gjør de oss klokere? Endrer de våre liv? Ser vi verden med et annet blikk?

Bakenfor ordstrømmen ligger det ordløse. Det finnes i naturen, hos planter og dyr. Der ligger det stillferdige, det langsomme. Det som skinner i sitt eget lys.

Det finnes også mennesker som ikke har ord. For noen år siden var jeg så heldig å få bli kjent med et slikt menneske. Hun het Eva Natali. Hun ble født med en svært sjelden diagnose, som gjorde at hun ikke kunne gå eller snakke. Hun var plaget av de frykteligste epilepsianfall. For tre år siden, på Ullevål sykehus, hadde hun et anfall som varte i 10 dager. Ufattelig. Hun ble lagt i respirator, og legene var sikre på at hun ville dø. Men det gjorde hun ikke.

Det er lett å se på et multihandikappet menneske som en sykdom. At mennesket er sykdommen. Og det er lett å se på et ordløst menneske som noe mindre viktig. Som en som ikke forstår, som en som vi kan snakke over hodet på.

Men det er ikke alltid den som sier mest, som har det viktigste på hjertet. Og de viktigste ordene blir ofte ikke sagt.

Det er så mye du aldri kan vite om et annet menneske, enten det er sykt, funksjonshemmet, eller «normalt». Men ett vet jeg: Dette mennesket har garantert større erfaringer, mer mangfoldig opplevelsesregister, og mer komplekst følelsesregister enn du noen gang kan få innblikk i. Og noen forstår mer enn du selv gjør.

Eva Natali var et helt spesielt vesen. Det fikk alle som var i nærheten av henne oppleve. Hun strålte. Hun delte av seg selv på en måte som få andre jeg har møtt. Hun snakket med hele seg. Og selv om jeg ikke alltid forsto språket hennes, var det vakrere enn mitt. Hva hadde vel jeg å si, som kunne tilføre rommet noe mer?

Eva Natalis mamma, June, kalte henne «Sommerfuglprinsessen». Dette kallenavnet fortalte alt. Det er heller ikke så rart at veldig mange ble nysgjerrige på det sjeldne mennesket, og som derfor valgte å følge henne på reisen.

I sitt tolvårige liv gjennomlevde Eva Natali en sykdom med sterkere påkjenninger enn de fleste av oss kan fatte. Og når barn lever slike liv, så gjør det meg trist og fortvilet. Særlig når familiene deres må kjempe mot hjelpeapparatet i tillegg – eller når friske mennesker klager over småting, uten å forstå hvor heldige de er.

Det kan være vanskelig å finne en mening med store lidelser. Samtidig blir de fine opplevelsene så viktige. De lyser liksom opp, som, ja, sommerfugler.

De aller vakreste tingene på jorda snakker sjelden om seg selv. De kan helt overraskende dukke opp foran deg. Så skinner de en stund, før de reiser videre. Og der står vi andre tilbake – uten ord.

Artikkeltags