Sirikit var født i 1973 og vokste opp i Helgeroa sammen med sine to yngre søsken. Allerede som 7-åring fant hun det som skulle bli hennes store hjertesak gjennom 35 år – speideren. Mange husker Sirikit som mangeårig leder for speiderne i Helgeroa. Heldige var de unge som fikk være med henne på leir. Det ble unike opplevelser og gode minner for livet. I speideren fikk Sirikit utviklet det store talentet hun hadde som ansvarsfull leder og lærer, og etter videregående tok hun utdanning som pedagog. Som lærer stortrivdes hun sammen med de yngste elevene, og hun var ekstra fornøyd når det var uteskole på timeplanen.

Vi kommer alltid til å huske gleden til Sirikit da hun traff Sven, og hvor nydelig hun var da de giftet seg i Berg steinkirke, som var pyntet med markblomster, og hvor speiderne dannet flaggborg utenfor. Stolte opplevde Sven og Sirikit at familien vokste. Kine og Malin var allerede en viktig del av familien da Andrea ble født i 1998, og Jonathan fire år etterpå. Da odelsjenta stolt fikk ansvaret for å drive Dolven videre, hadde det ikke bodd barn på gården på omtrent 40 år, og den unge familien fylte gården med mye latter og nytt liv. Sirikit var utrolig bevisst ansvaret hun hadde fått. Hun videreutdannet seg til agronom, og vi undres om Felleskjøpet har hatt en mer lykkelig kunde enn henne da hun hentet sin nye traktor.

Hun ønsket en åpen gård med liv og røre. Barnehagebarn har fått komme og ta opp poteter. I verkstedet på låven er det ofte stor aktivitet med ungdommer som samles for å mekke på alle slags kjøretøyer. I bringebær- og morellsesongen delte hun raust, og mange kom for å plukke. Hun åpnet huset for familie, kollegaer og venner. På 2. juledag ble langbordet dekket til hele storfamilien, slik tradisjonen hadde vært fra besteforeldrene. Det sier mye at Sirikit ønsket å bli stedt til hvile på familiegravstedet, sammen med besteforeldrene som betydde så mye for henne og tidligere generasjoner som har drevet gården på Dolven.

De siste årene levde Sirikit etter det Per Fugelli så klokt sa: «En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve.» Hun møtte MS og kreftsykdom ved å søke kunnskap, ta utfordringene og finne gleden i hver årstid hun fikk. Selv i de tøffeste periodene med sykdom var hun en mester i å finne lyspunkter og kose seg med enkle gleder. Det kunne være de første snøklokkene ved låveveggen, å ta med en kaffe fra Baker'n i Havna som hun nøt sammen med den vakre utsikten ved Omrestranda, eller spise is på brygga i Helgeroa. I romjula i fjor ble et nytt kjøretøy anskaffet, en flott rattkjelke. Da sto hun ved stuevinduet med sin trofaste følgesvenn Buddy, og hadde stor moro av å se de unge suse ned den holkete Dolvigata.

Livet de siste årene har også rommet de virkelig store gledene. Sirikit så alltid framover, og var uendelig takknemlig for alle milepæler hun fikk oppleve; å se barna bli konfirmert og fullføre utdanning, å bli tante og bestemor, og aller sist, å få feire sølvbryllup i mai og få være med da lille Emilie ble båret til dåpen nå i juni.

Vi vil alltid huske Sirikit som et samlende midtpunkt, full av livsvilje og med enorm evne til å bry seg om dem rundt seg. Våre tanker går til Sven, Andrea og Jonathan, Kine og Malin, og til Sirikits foreldre og søsken May Brit og Kristian, May-Linda og Dag Stian. Å miste Sirikit er et ubegripelig tap. Vi føler med dere i sorgen.