MINNEORD

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MINNEORD 
Lørdag kveld kom den triste beskjeden, som vi håpet vi skulle slippe å få. Vårt kjære oldebarn Pétur Aleksander, sovnet inn på Tønsberg sykehus med familie fra Island og Norge rundt seg.
Hele søndagen var det så utrolig fint at sykehuset la til rette slik at vi kunne komme og gå så mange vi ville.
Familien og venneflokken til den lille familien som mistet det kjæreste de hadde var stor.
Det trøster å være mange når sånt skjer.
Vi pårørende var imponert og takknemlige for den gode måten sykehusansatte tok vare på alle.
Petur var så fin der han lå med sommerfugl i den lille handa og over senga hadde alle hans kjære pyntet med sommerfugler, små lyslenker og engler.
Nå må vi takle alle dager og år framover men huske på den herlige tida mens vi hadde han i blant oss.
Vi elsket ham alle sammen, men skjebnen ville det annerledes.
Dette fine diktet sier litt om virkeligheten som vi må leve med.

DIKT TIL MINNE OM ET BARN:

Jeg låner dere to en stund et barn jeg har sa Gud,
Hold av ham mens han er på jord og gråt når han får bud,
om å reise hit til meg igjen.
Det kan gå tyve år, seks eller syv, men til det skjer la han få gode kår.
Han bringer smil og glede med og blir hans opphold kort,
Så lever minnene som sol, og puster sorgen bort.

Han kan ikke få bli for godt, på jord kan ingen bli.
Men han har litt å lære der før turen er forbi.
Jeg så rundt hele jorden etter en lærer god,
Og fremst blant kvinner og blant menn der så jeg dere to
Vil dere gi all kjærlighet til denne lille venn,
Og ikke hate meg når jeg skal ta ham hjem igjen?

Jeg synes jeg hørte dem si: Skje din vilje Herre kjær.
Vi gleder oss til barnet ditt om sorgen enn blir svær.
Vi gir ham ly og kjærlighet den tid du Herre vil,
Og takker deg for lykken vår så lenge vi er til.
Og kaller englene på ham før noen tenkte så,
skal vi stå rak i sorgens stund å prøve å forstå.

Ukjent engelsk forfatter, gjendiktet av Eilif Straume

Dette diktet gir litt trøst for oss som må leve med savnet av den flotte gutten vår.
Vi hadde håpet i det lengste at dette likevel skulle gå bra, men den vanskelige, skumle kreftsykdommen tok overhand etter 2 1/2 års kamp.
Tapre mamma, pappa og storesøster Aurora gjorde alt og var utrolig tålmodige og håpefulle, men håpet brast til slutt.

Vi må leve på de gode minnene.



Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.