«Rolf Tanum vil bli dypt savnet i mange miljøer»

Av

En trist melding nådde meg mandag morgen, skriver Roger W. Sørdahl.

DEL

MinneordRolf Tanum hadde gått bort dagen før, faktisk på Lovisenlund. Det får være en trøst i det vonde, for Rolf var Turn-gutt av hele sitt hjerte, selv om han var Fram-medlem i noen timer for mange år siden etter en kontrovers med Turn-trener Erling Mathiesen.

Men Rolf kom naturligvis tilbake. Det var på Turn og Lovisenlund han hørte hjemme og selv vi ihuga Fram- og Torstrand-gutter næret en viss beundring og ærefrykt for Turn-guttane, glimrende fotballspillere og noen friskuser på fritiden. Det kunne vi se, selv om vi absolutt hadde våre egne på Fram og Torstrand.

På den annen side hatet vi Turn og de blå-hvite draktene. De beste helgene hadde vi når det ble dobbel poengpott – Fram vant og Turn tapte. Da var det en fest å komme til Ferdinand og til og med Harald i trappa lot seg passere, selv om aldersgrensen var langt unna. Var det Turn-gutter i lokalet da, ble kvelden ekstra vellykket.

Ettersom årene har gått, har dette hatforholdet til Larvik Turn dempet seg atskillig. Ja, så langt har det gått at jeg de siste 30 årene har kunnet kalle Rolf Tanum en venn. Jeg lærte ham for alvor å kjenne da jeg begynte i Østlands-Posten for mangfoldige år siden og vi traff hverandre på så mange felt. Først og fremt satte jeg stor pris på Rolfs humor og selvironi, dessuten hadde han et samfunns- og menneskesyn som ikke så sjelden traff mitt eget. Rolf elsket å fortelle historier om andre, men neimen om han sparte seg selv, heller.

Ta bare de legendariske tidene da Turn-guttane regjerte på Storgata og Grand Hotel. Når Rolf, Arne Pedersen, Bjørn Haakestad, Arne Døvle og Todd (Tore Gunnar Olsen) dukket opp – og det gjorde de som regel - ble det alltid liv og vel så det. Det visste hovmester Bergersen på Grand atskillig om og Rolf la ikke skjul på så mye. Det var ikke alltid betjeningen på Grand og Turn-gjengen var enige om hva som var passende oppførsel. Selv vi Fram-gutter måtte gi oss over i beundring.

Men Rolf Tanum hadde en meget alvorlig side også og noe av det jeg satte mest pris på når vi mang en gang jobbet sammen søndag ettermiddag, var samtalene med ham over en røyk på utsiden av ØP-lokalene. En friskus og en festløve, ja vel, men Rolf hadde dype tanker og en omsorg for menneskene rundt seg som var en fryd å være vitne til. Vi på Fram oppfattet jo ofte Turn-folket som snobbete, jålete og bort imot reaksjonære. Det var i hvert fall ikke Rolf Tanum. I grunnen var det synd han ikke forble i Fram den gangen han hadde sin korte visitt der.

Nå er altså denne festen av en mann borte. Skulle de alternative Holmenkollstafettene noen gang gjenoppstå, vil de ikke kunne bli de samme, aldri mer vil vi få høre hovmester Bergersens jeremiader gjengitt med Rolfs uforlignelige vestkantspråk, aldri mer vil vi få høre ham bestille «en trippel gin og tonic, uten tonic» og aldri mer vil vi få høre ham ta de svakestes parti når sosiale og politiske spørsmål kommer på tale.

Rolf Tanum vil bli dypt savnet i mange miljøer. Vi får tenke tilbake på de mange gode historiene han var opphav til.

Roger W. Sørdahl

Artikkeltags