Nå er det så viktig at vi løfter blikket litt. For alle er vi enige om at vi må beskytte de barna som blir utsatt for mobbing. Barnet skal ivaretas, krenkelser må ta slutt, og tryggheten skal gjenopprettes.

Men hva med dem som mobber? Hva med deres rop om hjelp? For mobberen skal også ivaretas, og på lik linje som offeret. Et barn som med sine handlinger sier noe om hvor vanskelig det har det. For skjult bak mobbingen kan du være sikker på at det befinner seg enda et offer. Et offer for en slags selvhevdelsesprosess, der det handler om å døyve sin egen smerte. Slik atferd oppstår ikke bare av seg selv. Og der barnehagen nå sier noe om at det er hos dem jobben bør starte, mener jeg bestemt at den må starte enda litt tidligere, så tidlig som i hjemmet, og av foreldrene.

Det blir sagt altfor lite om hva tydelig grensesetting innebærer, eller hvordan det å sette foten ned som forelder, gir barna trygghet og noen de kan stole på. Jeg står gjerne side om side med dere alle, jeg forteller også mer enn gjerne om hvor tøft det er å oppdra nåtidens barn. For det er når vi aldri må heve røst, rasle litt med sablene, eller være nokså bestemt i vår væremåte, vi ikke lenger skjønner hvordan vi skal få dette til. Vi er redde for å gi barna våre varige men, og dette skaper total forvirring blant mange. For foreldre som i disse tider tolker cos-kurs og andre foreldreveilednings kurs ut ifra egne følelser, starter de på en måte på et eksperiment som i verste fall går utover barnas mentale helse.

Barna våre er forsøkskaniner på så mye, og covid-19 ble bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Nye og velutviklede metoder innen oppdragelse, helt nye varianter av følelseshåndtering, eksponeringsbehovet i en digital tidsalder, ikke minst all påvirkning de får gjennom bruk av skjerm. Det stilles på en måte helt umenneskelige krav til både foreldre og barn i disse tider. Hvis ikke vi foreldre klarer å henge med i svingene, hvordan i all verden skal vi forvente at barna våre gjør det? Og varige men får de hvis de ikke har grenser, ingen tydelige voksne, eller trygge rammer. Om man tenker at i fare for å skade barnet aldri skal fremstå autoritativt eller bestemt, vil barnet heller aldri forstå hvem de kan stole på. Og når barnet ikke forstår hvem de kan stole på, står det virkelig i fare for å falle på utsiden.

En autoritativ voksen er en voksen, «høy på varme og høy på kontroll». Det drives grensesetting og relasjonsbygging på en og samme tid. Det er dette som er nøkkelen, det er dette som skaper trygghet. For trygge barn begynner ikke å mobbe, og alle barn har krav på en trygg oppvekst. Til syvende og sist tror jeg de fleste bør ta en titt på barnekonvensjonen en gang iblant, minne seg selv på et par punkter som står der. For barn har rettigheter, rettigheter på lik linje som alle andre mennesker. De kan ikke snakke for seg i en voksen ordlyd, heller ikke sette ord på alle følelser de går og bærer på. Da kommer det til uttrykk på andre måter. For uttrykk er kommunikasjon, og mobbing et uttrykk for store, kritiske mangler, og smerte.

Så nå ønsker jeg å ta en slags sosial risiko, sette spørsmålstegn til hvor skoen egentlig trykker? Samfunnet endrer seg så drastisk at verken foreldre, barnehage eller skole klarer å henge med i svingene. Hvor er det da vi skal begynne?