Formålsparagrafen i Jordloven fra 1995 uttrykte de daværende lovgiveres perspektiver og ambisjoner for jordbruket. Det anføres en rekke uklare politiske mål, for eksempel: «Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar.» De uklare, men klart konserverende føringer, åpnet ikke låvedøra på vidt gap for fremtidige muligheter.

27 år senere har Gryttenutvalget utredet de økonomiske forhold i jordbruket. Det viste seg å være komplisert å beskrive og tallfeste inntektsforholdene når et stort flertall av aktørene har jordbruk som attåtnæring til inntektsgivende aktivitet utenfor bruket. En sammenligning med inntektene til andre yrkesgrupper kan da ikke bli særlig relevant.

Jordbruket har utviklet seg allikevel, på tross av lovgivning og jordbruksoppgjør. Skriften på veggen er lest og forstått. Hvem vil bli bonde når gården ikke er stor nok til å leve av? Bedre å leie ut jorda til dem som vil satse for fullt. Antallet aktive bønder er nå under 40.000 og fortsetter å synke. Det er mulig å se for seg all dyrkingsjord i full hevd, men med bare 10.000 aktive bønder. Det krever endringer i driftsstruktur og teknologi. Men hvis bønder ikke får utnytte fremtidsmulighetene, blir de avhengige av overføringer for å ivareta lovgivernes ambisjon om å utnytte arealressursene til gagn for samfunnet. Støtten til jordbruket ville få legitimitet hvis alle muligheter til økonomisk selvberging var utnyttet. Offentlig støtte til et jordbruk med en foreldet driftsstruktur kan ikke forsvares over tid.

Samfunnet trenger et moderne jordbruk drevet av aktive og kompetente bønder. Næringen bør da også lovmessig behandles som alle andre næringer, uten føringer for utviklingen på områder som den enkelte ikke kan ha ansvar for. Fremtidens bønder ønsker ikke jordbruket som en museal attåtnæring.