Som lektor og siviløkonom skal jeg hevde noe som du antakelig aldri har hørt en med tilsvarende bakgrunn har gjort tidligere. Det handler om et nytt fundament i utdanningssystemet. Men først en liten historie:

Kort historie fra klasserommet

For 11–12 år siden underviste jeg en 6. klasse og fikk en plutselig aha-opplevelse: «Ingen av elevene mangler noe!» Det var vel omtrent 25 elever i klassen som hadde en normal spredning av talenter og evner. Med andre ord, en normal klasse. Fra mitt vanlige perspektiv hadde mange av elevene mangler.

Samme hvor mye jeg forsøkte, klarte jeg ikke å slippe denne tanken. Jeg ble nødt til å endre min vei i livet og innrette meg etter den nye innsikten. Man kan si at jeg opplevde et skift i min tenkemåte («mindset»). Etter et slikt skift, fikk jeg et nytt perspektiv: Et barn «med mangel» vil man forsøke å «hjelpe», mens et barn uten mangel vil man «oppdage».

Den nye tenkemåten

Se for deg et tre. Treet har all informasjon lagret i sitt frø, som gjør at det kun trenger å vokse. Barnet er ikke ulikt et tre, i denne forstand. Vi trenger ikke «å forme barna våre», formen ligger allerede nedfelt i frøet. Det er vår ubetingede kjærlighet som utgjør det mest fruktbare jordsmonnet for våre barn. Ubetinget kjærlighet dømmer ikke, straffer ikke, og krever ikke.

Fra vårt nye perspektiv er ikke meningen med utdannelse å «putte noe inn» i barna, men å «la det slippe ut». Sagt med andre ord, har vi ikke lenger behov for å plassere noe der, men hjelper eleven til å se at det allerede er der.

Hvordan vise dette skiftet?

Rehabilitering av fanger i et fengsel vil være ineffektiv, hvis man kun forsøker å heve de innsattes kompetansenivå («skill set»), og ikke deres tenkemåte («mindset»). Når man forstår at atferd er et resultat av tenkemåte – så vil en rehabilitering med fokus på kompetanse – kun gi fangene flere verktøy til å fortsette med den samme atferden. Vi gjør dem med andre ord til «bedre kriminelle,» som mange statistikker vil vise.

Skolen har tradisjonelt sett arbeidet for å heve elevenes kompetanse («skill set»). Flere og flere av oss begynner å bli klar over at dette ikke funger. Det har vi prøvd før – mange ganger.

Vi er i en loop. Problemet er at vi tror vi kan få til endringer ved å fokusere på atferd. Fokus er rettet på å gjøre noe, og ikke mot hva vi tror på. Det er hva vi tror på, eller tenkemåte («mindset»), som skaper atferd.

Ut av loopen

Så lenge vi sitter fast i en loop hvor vi gjentar fortiden vil antallet «problembarn» stige. Det betyr at motstanden vil øke for å hjelpe oss og bryte ut av loopen. En loop kan sammenlignes med det å være bundet til en tenkemåte («mindset»). Man følger «en oppskrift» uten å være klar over det. Skolen får et valg – enten må «problembarna» endre seg eller så må skolen endre seg.

Motstanden kommer for å fortelle oss noe hvis vi er villig til å lytte. Det er ingenting i veien med barna våre, eller oss. Det er vår tenkemåte («mindset») som er ufullstendig: Den gamle oppskriften var at «livet skjer med oss» («life happens to us»), og den nye er at «livet skjer gjennom oss» («life happens through us»).

Hva trenger vi fra barna?

Er det mulig å ha en skole hvor det barnet ønsker seg, er det samme som vi ønsker for barnet? La oss spørre en gang til fra vår nye tenkemåte: hva trenger vi fra barna? Ingenting. Absolutt ingenting.

Se for deg et rom hvor man ikke trenger et resultat. For en bemerkelsesverdig frihet det vil være. Det er i et slikt rom at alt begynner på nytt. Ren skapelse.