Gå til sidens hovedinnhold

Motivasjon

I dag er det Dag Bjørnefjell (72) som skriver i ØP. Han er utdannet biolog fra UiO, og har jobbet 37 år i legemiddelbransjen. Han er tillitsvalgt i Human-Etisk Forbund, leder i Humla og anbefaler korsang som trening og sosial aktivitet.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Veldig mange innlegg i aviser og media kan oppfattes som uttrykk for sterkt initiativ og ønske om å bidra til en utvikling, eller som mer eller mindre berettigede klager over noe man opplever. Hvis dette omtales i redaksjonelle artikler, er avisene som regel flinke til å balansere inntrykkene, ved å la forskjellige parter eller fagpersoner komme til orde. Det påhviler media et stort ansvar spesielt hvis den ene parten er underlagt taushetsplikt.

Jeg har etter hvert forsøkt å sette meg litt bedre inn i situasjonen, eller kanskje rettere forsøkt å tenke meg inn i situasjonen.

«Tigermamma» er et kjent uttrykk for en mor som uten frykt, og kanskje uten hemninger, kaster seg inn i kampen mot et samfunn eller system som ikke finner rom for å legge til rette for den hun har omsorgen for. Det kan komme fram vinklinger og forhold vi aldri har tenkt på, og en urettferdighet så skrikende at man blir virkelig lei seg. Noen tigermammaer blir etter hvert viktige ressurspersoner i samfunnet, pionerer som påpeker behov og problemstillinger som kan bety mye for utsatte grupper. Det kan selvsagt like gjerne være en «tigerfar», men tigermamma er slikt et flott uttrykk!

Egentlig burde alle ha en tigermamma, som uten selviske hensikter forsøker å hjelpe deg til størst mulig suksess og lykke i livet.

Bare tenk deg barnet som ikke finner seg godt til rette i skolen, ikke så lett finner venner i klassemiljøet, eller har problemer med å følge undervisningen. Det kan oppfattes som et vanskelig barn, eller et barn med begrenset læreevne, og det er helt naturlig at tigermamma ønsker å bedre situasjonen for barnet sitt. Jakten på gode løsninger kan være alt fra økte midler i skolen eller til skoleskyss, bedre lærerutdanning, økt bevisstgjøring rundt mobbing, klage på læreren, eller kanskje krav om å få bytte skole. En tigermamma som skjærer igjennom systemet, som tar kampen for sin sønn eller datter, og tåler belastningen det kan være å bli oppfattet som hår i suppa, sta og påståelig, og kanskje litt dum? Man må beundre det pågangsmotet som vises, eller gråte over den fortvilelsen som ligger til grunn.

Skoletapere kan bli en kostbar affære for samfunnet, i tillegg til de lidelsene barn og ungdom utvilsomt må tåle, år etter år.

«Hverdagshelt» er også et kjent uttrykk. Vi kjenner nok noen, alle sammen, hvis vi tenker oss litt om. Det siste koronaåret har ordet vært mye brukt om helsepersonell og rengjøringspersonell, som med stort arbeidspress har løst viktige oppgaver og dermed forhindret at samfunnet har gått i stå. Vi hører om leger og sykepleiere som går ekstravakter til de er i ørska, og kanskje lettere begår menneskelige feil. En annen gruppe som er pålagt store oppgaver i månedsvis, er lærere. Klasser blir fredag vedtatt fordelt på to klasserom allerede fra mandag, eller at elevene må holdes hjemme, eventuelt halvparten av dem i annenhver dags turnus. Dette innebærer store tilpasninger fra lærere som må legge om sin vante klasseromsundervisning, til Teams-møter med manglende øyekontakt og sparsommelige tilbakemeldinger, og krevende konsentrasjon for å formidle på en klar og lettfattelig måte. Å veksle mellom to klasserom innebærer utvilsomt et enormt stress.

Kontaktlærer (tidligere klasseforstander) har i tillegg ansvar for interne møter og foreldremøter, rapportering, henvisninger, telefoner til BUPA (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling), PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), barnevern, og søknader til NAV. Man skal leve opp til skolens ansvar for fysisk fostring, fysisk og psykisk helse, nettvett, vaksinasjon, forebygge kriminalitet, avdekke problemer i hjemmet. Man skal huske på økt fare for barna fordi de kan bli utsatt for avvik eller stress med å være mer alene med foreldre under koronarestriksjoner. Man skal sørge for å se alle barna, som individer.

Det er mange hensyn å ta. Legge opp til å få ro til læring, at man møter opp i tide, viser folkeskikk.

Legger du alle disse oppgavene sammen, ser du at lærerens oppgave blir langt videre enn å være en pedagog, man blir mer og mer sosialarbeider. Alle intensjoner er gode, men summen blir utvannet. Det er viktig å se perspektivet her; forventningene gjelder ikke én elev, men 20-30! Skolen skal løse alt. Hvor ofte tenker vi ikke tanken «dette burde skolen ta opp»?

Banalt, kan du si. Javisst, det er ikke noe nytt i dette, man trenger ikke være rakettforsker for å se problemstillinger i samfunnet.

Men jeg gjør meg interessante tanker om rollene, motivene og argumentasjonen i samtalen mellom tigermamma og hverdagshelten, når foreldrene kommer til møte med kontaktlærer. Tigermammas opplevelse av en uforstående eller uengasjert lærer, versus lærerens oppgitte inntrykk av foreldre med totalt urealistiske krav?

Jeg bruker bevisst «til møte» framfor «i møte», fordi det siste kan bety noe helt annet. Og i denne sammenhengen kan det være avgjørende at man har evne til å komme i møte, for å finne løsninger.

Denne konklusjonen kan man selvsagt trekke i mange møter mellom omsorgspersoner og avdelingsledere eller ansvarlige i alle etater. Det finnes budsjetter og regler for det meste, og mange hensyn å ta.

Jeg er glad det finnes folk som er villig til å påta seg ansvar. Som for eksempel kommunepolitikere.

Men kanskje ikke alle kompliserte saker hører hjemme i massemedia?

Kommentarer til denne saken