Førstkommende helg avholder Arbeiderpartiet landsmøte.

Som medlem av Stortingets Justiskomité har partiets Maria Aasen Svensrud en sentral plass i spørsmålet om en av de viktigste sosialpolitiske reformene i Norge på mange tiår – Rusreformen. Debatten har gått høyt i partiet siden regjeringen la frem sitt forslag til reform tidligere i år. Dette er Marias siste sjanse på mange år for å bevise at hun står på riktig side i kampen for å få ned de skyhøye overdosedødsfallene i Norge, hindre rekrutteringen til rusmiljøet og legge om ruspolitikken fra straff til hjelp. Dette er en utfordring som kler Arbeiderpartiet svært godt, og hvis partiet havner på feil side av historien, vil skuffelsen bli desto større for mange av dem som tradisjonelt stemmer rød-grønt.

Det er mange grunner til at Rusreformen må vedtas:

- Rusavhengige har i mange tiår levd med stigmaet fra storsamfunnet, blitt jaget og straffet. Nå kommer testen på om Arbeiderpartiet vil fortsette dette sporet eller bli med på vår tids store sosialpolitiske reform hvor rusavhengige får helsehjelp og oppfølging.

- Hovedgrepet i regjeringens reform er å endre hele hovedinnretningen på ruspolitikken, at man går fra straff til behandling – og at man flytter ansvaret fra justis- til helsesektoren. Det forundrer meg hvis Maria vil tviholde på et justispolitisk spor som siden 50/60-tallet har vist seg å ikke fungere.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har tatt til orde for å skyve på saken til over valget eller ønsker ytterligere utredning, selv om reformen bygger på arbeid over flere stortingsperioder inkludert sist Arbeiderpartiet satt i regjering og Stoltenberg-utvalgets rapport.

- Går Arbeiderpartiet for en rusreform blir det ganske enkelt ingen rusreform. Da har de er gravlagt reformen. Hvis man sier avviser grunnlaget for reformen som er jobbet frem over så mange år er det vanskelig å se at man ikke startet med blanke ark i neste periode.

- Det er ganske umulig å se for seg at Ap og Sp, hvis de havner i regjering sammen, skal finne sammen om en løsning som gir mer verdighet til rusavhengige. Da vil jeg heller håpe at de to partiene ikke legger fram endringer på rusfeltet, for jeg klarer ikke å se for meg noe annet enn at det vil gå i en innstrammende retning.

Mange i Arbeiderpartiet har vært opptatt av at det politiet skal få beholde alle verktøy de bruker i dag ved muligheten til ransakelse ved mistanke om mindre narkotikalovbrudd. Noe Riksadvokaten har påpekt at det ikke er rom for.

- Mange som ikke ønsker reformen har argumentert med at den vil innebære at politiet mister et viktig «verktøy» – altså det å kunne ransake mobilene eller boligene til mennesker som blir tatt med små brukerdoser. Nå har Riksadvokaten slått fast at de faktisk ikke har lov til dette uansett. Det er alvorlig, og jeg forventer at det straks tas til følge der politiet har hatt dette som praksis.

- Argumentasjonen mot rusreformen har ikke hold i legitim praksis. Å være mot rusreformen innebærer nå å stramme inn dagens praksis og kreve utbredt politi-forfølgelse av rusavhengige.

Maria har nå alle muligheter for å sette viktige spor etter seg i rusarbeidet, et arbeid jeg vet opptar henne.