– Han var et fantastisk menneske, vennlig og takknemlig hele sitt liv. Og han bar på en historie og gjennomgikk ting som vi som ikke opplevde krigen nok aldri helt vil forstå, sier daglig leder ved Sjømannshjemmet i Stavern, Kari Solem.

Laheim var opprinnelig fra Stallogargo i Hammerfest, men bodde de siste elleve årene i Stavern. Han ville fylt 101 år 16. oktober, og var til sjøs under hele 2. verdenskrig. Det er som kjent først de senere år at krigsseilerne virkelig har fått anerkjennelse for det de gikk gjennom på vegne av landet.

– Men han bar ikke på noe bitterhet, Trygve var takknemlig for livet. Og han var dypt religiøs og levde et enkelt liv. Nå har verden mistet to store personligheter, dronninga av England og Trygve Laheim, sier Solem.

Laheims datter, Erna Dehli, opplyser at faren døde tirsdag ettermiddag etter et kort sykeleie.

– Han fikk gå ut av livet på en fin og fredelig måte, nær sagt med skoene på, og det ville han satt pris på, sier hun.

Evakuerte «huleboerne»

Østlands-Posten har flere ganger de siste årene omtalt Laheim, senest kort tid før 100-årsdagen hans i fjor. Da ble han overrakt regjeringens minnemedalje under en tilstelning på Sjømannshjemmet.

– Takk for det du har gjort for meg. Du sto i skrekk og farer. Du har sørget for at jeg har vokst opp i et trygt og fritt land, sa blant annet tidligere sjømannsprest Knut Mølbach til medaljemottakeren da.

Laheim var altså til sjøs fra første til siste krigsdag, og deltok også i frakt av tyske krigsfanger til Bremerhaven i Tyskland og frigjorte russiske fanger til Murmansk, sommeren etter at freden var kommet.

I krigsårene var Laheim på skip som gikk i atlanterhavsfart mellom USA og Canada og Europa under alle krigsårene, trolig med krigsmateriell, og han var med på å evakuere innbyggere fra Finnmark etter at tyskerne gjennomførte brent jords taktikk under tilbaketoget fra murmanskfronten.

– Jeg var med og evakuerte «huleboerne» som gjemte seg bort på Sørøya i Finnmark etter et tyskerne hadde herjet der. Vi fraktet dem til Murmansk der de ble hentet videre til England. Det var en nervepirrende aksjon å være med på. Tyskerne var nær og mye sto på spille, fortalte Laheim.

«Huleboerne» er betegnelsen på de av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms som etter tvangsevakueringen og nedbrenningen høsten 1944 trosset den tyske okkupasjonsmaktens ordre og gjemte seg bort i utmarka mot slutten av andre verdenskrig i Norge.

Huleboerne bodde under veltede båter, i gammer og i små huler i fjellet og i steinrøyser mens de ventet på frigjøringen. Av berghuler som ble brukt er de store hulene på Sørøya særlig kjent, i dem bodde de fleste av de 1.000 overvintrerne på øya.


Store nervepåkjenninger

Denne og andre av sine mange opplevelser under andre verdenskrig har Trygve Laheim fortalt om i Oddvar Schjølbergs bok «Krigsseileren fra Stallogargo». Til ØP sa Laheim at han har vært heldigere enn mange andre som seilte ute under krigen.

– Jeg var så heldig å komme i jobb med en gang etter krigen. Først to år til sjøs, og så kom jeg i malerlære og så raskt i arbeid. Det har nok gjort at jeg ikke har slitt med store ettervirkninger etter krigen. Slik har det dessverre ikke vært for alle, sa han til ØP i fjor.

At han selv likevel merket ettervirkningen etter sin tid i krigsfart viste han i et intervju med NRK for to år siden.

– Jeg jobba i tjue år før jeg datt helt sammen. Jeg kom på jobb, men før frokost klokka ni var jeg utslitt. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke orket noen ting, jeg tenkte ikke på krigen og forsto ikke hva som var galt, sa han.

Skipene Laheim var på ble aldri truffet, men nervepåkjenningen, frykten og usikkerheten var imidlertid like stor gjennom hele krigen. Flere skip han hadde seilt på, men mønstret av, ble rammet av torpedoer.

– Vi opplevde at skip rundt oss ble senket og tragediene var mange. Vi levde under en konstant frykt for at ubåter skulle sende torpedoer mot oss eller at fly skulle bombe oss. Jeg hadde englevakt. Virkelig englevakt.

Glad for hederen

Fram til freden i 1945 mistet ifølge Store norske leksikon cirka 3.700 krigsseilere i uteflåten livet og 473 skip gikk tapt. Hjemmeflåtens tap ved krigsforlis var 199 skip og 1.133 personer, av disse 441 passasjerer. Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert.

ØP traff en usedvanlig sprek 99-åring i Stavern i fjor. Trygve Laheim kjørte selv bil da, noen uker før han rundet 100, og han var klar og ivrig etter å fortelle. Han var glad for at han har klart seg så godt etter år med traumatiske opplevelser til sjøs, og glad for at samfunnet etter hvert hadde vist å sette pris på den innsatsen mange gjorde.

– Jeg forstår at mange var bitre etter det de opplevde og måten de ble behandlet på etter krigen, sa Laheim til Østlands-Posten.

– Mange har vært skuffet, og derfor er det fint at mange de senere årene har blitt husket på. Jeg er glad for den hederen jeg får nå, og det er viktig at man nå er raskt ute. Det er få krigsseilere igjen nå, sa han til slutt da vi intervjuet ham i fjor.