Da min eldste datter begynte på skolen i fjor, følte jeg selv at jeg var forberedt på at hverdagen ville bli annerledes for henne og meg selv. Uavhengig av eget syn på det opplevde jeg å være forberedt på at det ville bli lekser, jeg var forberedt på mindre lek i en hverdag med flere og nye relasjoner, større læringstrykk og mer stillesitting. Jeg var forberedt på at min datter ville måtte stå i både mestring og feiling på en annen måte enn i barnehagen. Men én ting var jeg ikke forberedt på:

«I dag har vi svart på hvem vi liker mest og minst i klassen. Elin og Grete satt meg på topp». Med unntak av navnene er dette et direkte sitat fra min seks år gamle datter rundt middagsbordet i fjor høst. Jeg ble forundret over det hun fortalte og spurte litt forsiktig videre. Hun fortalte om spørsmål de hadde svart på i klasserommet på iPad. De skulle trekke bilder av medelever ned i tre bokser fra mest til minst på hvert spørsmål. Datteren min fortalte hvilke tre hun hadde satt på «liker mest» og sa videre at hun bare hadde svart en på hvem hun likte minst. På spørsmål fra meg om hva som gjorde at hun likte vedkommende minst var svaret «jeg måtte jo svare noe, og han ser rart på meg noen ganger.»

Dette hadde jeg ikke hørt noe om, og jeg forsto ikke helt hva datteren min fortalte. Min umiddelbare første tanke sirklet rundt om det virkelig stemte at voksne har introdusert seksåringer for at det er greit å putte jevnaldrende inn i bokser (bokstavelig talt) med positivt og negativt fortegn, og med det også gjort min datter oppmerksom på at hun selv kan settes inn i de samme boksene. Rangert fra minst til mest. Jeg var sint og overrasket.

I samtale med lærer og rektor ble jeg fortalt at spørsmålene seksåringene fikk var en del av Spekter, et spørreskjema utviklet (og videreutviklet) av Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger og initiert brukt i skolen av Utdanningsdirektoratet som en del av et Læringsmiljøprosjekt 2014. Hensikten den gang var å tilby skoler hjelp til å avdekke mobbing. I Larvik kalles kartleggingen slik jeg har forstått det Klassetrivsel. På kommunens nettsider fant jeg informasjon om at den brukes på alle kommunens skoler. Spekter har vært kritisert fra flere. Kritikken har blant annet gått på at opplysningene ikke er anonyme og elever blir navngitt uten mulighet til å imøtegå påstander om dem, da elever og foreldre ikke har rett på innsyn. Det er avgjort at opplæringslovens bestemmelser om elevens rett til et trygt skolemiljø i Kapittel 9A gir skolene adgang til å bruke denne type verktøy uten samtykke fra foreldre. Barn kan i ytterste konsekvens bidra til å avdekke sosialt og relasjonelt strev hos seg selv og/eller andre uten at foreldrene får vite om det.

I samtale med skolen ble det avklart at spørsmålet ikke var hvem hun liker mest og minst i klassen, men hvem hun leker mest med og minst med. Det er avklart for meg. Min datter oppfattet det annerledes, den avklaringen fikk skolen etter samtale med meg. Det ble også avklart for meg at min datter ikke måtte svare på spørsmålet om hvem hun likte minst (lekte minst med), selv om hun igjen har oppfattet det annerledes. Hvordan er det mon tro og allerede som seksåring stå ovenfor en situasjon hvor man blir satt til å bedømme og bedømmes av andre? Her viser jeg først og fremst til hvordan min datter oppfattet et av spørsmålene, og det eneste spørsmålet hun trakk fram når hun valgte å fortelle om dette. Men hva hvis man ikke har en venn å leke med i friminuttet, kan barnet da tenke at ingen svarer meg på spørsmålet «Hvem leker du mest med i friminuttet?» ? Synes vedkommende selv det er vanskelig å svare på spørsmålet? Og hvordan er friminuttet etter at Klassetrivsel er gjennomført? Min datter visste jo hvem som hadde satt henne «på topp», så at det snakkes om er det ikke tvil om. Var det noen som kom hjem fra skolen den dagen med viten om å ha blitt satt nederst av noen de ønsker å ha som venn?

At unger kartlegges er selvfølgelig ikke nytt for meg. Fra spedbarnsalder skal barnas motorikk, språk og annet inn i skjemaer, og eventuelle avvik fra en gitt norm skal behørig dokumenteres. Den store forskjellen slik jeg ser det er at i tidligere kartlegginger mitt barn har vært utsatt for har hun vært informant ved å bare være. Hun har blitt observert i samspill og lek. Når skolen nå skal kartlegge skolemiljøet blir hun bedt om å aktivt oppgi informasjon om seg selv og andre, med navn og bilder. Som forelder har jeg ved tidligere kartlegginger blitt informert om hva de ser etter og hvordan, og har vært invitert inn til samtaler knyttet til hva som er vektlagt og hvorfor. Denne gangen hadde jeg ikke informasjon på forhånd og jeg har ikke blitt informert om resultater eller hvordan informasjonen er tenkt brukt i etterkant. Jeg har bedt om innsyn i spørsmålene som er stilt uten å få det. Hvilken verdi har svarene om man ikke kjenner årsaken til at spørsmålene stilles, ikke sikrer at barna har forstått spørsmålene riktig, og ikke vet hvilke begrunnelser barna har for svarene de gir? Og hvorfor i all verden skal ikke foreldre involveres i arbeidet med eget barns trivsel på skolen? Slik jeg ser det skaper denne kartleggingen først og fremst en oversikt for de ansatte, og dokumentasjon for omverdenen om at «her jobbes det med klassemiljø». I Larvik kommune har de valgt å gå lenger enn de fleste for å kunne dokumentere sitt arbeid; Læringsmiljøsenteret anbefaler at denne kartleggingen starter i 3.–4. klasse. I Larvik kommune starter de allerede i 1. klasse. Jeg ble fortalt at en samtale alene ikke er godt nok, alle svar skal leveres inn digitalt.

Kan vi kartlegge oss ut av relasjonelle utfordringer, eller finnes andre og bedre måter å jobbe med inkludering og relasjoner i skolen? Jeg mener den viktigste forutsetningen for tilrettelegging av et trygt skolemiljø for alle barn er nok kompetente ansatte på jobb, med nok tid til å være en aktiv del av det miljøet de trenger kunnskap om. Skal det satses (og det mener jeg det skal) så start der.