Når effektivitet erstatter moral

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I boka «Evil Geniuses. The Unmaking of America» (2020) forteller Kurt Andersen om hvordan ulike finansinstitusjoner har svekket det amerikanske næringslivet og dermed resten av samfunnet. Mye av dette er motepreget og har spredt seg i den vestlige verden som en pandemi. Mens finansinstitusjoner tidligere var serviceorgan for bedriftene, har de nå overtatt mye av kontrollen og styringen av dem – og økonomien er blitt mer kasino-preget, noe alle spillselskapene og kortselskapene er et bevis for. Det personlige gjelden har da også vokst kraftig siden 1980.

Inntil gullstandarden ble endelig opphevet på 1930-tallet, var pengemengden begrenset til (10 ganger) mengden av landets gullreserver. Nå er pengene nærmest totalt løsrevet fra realkapitalen, samtidig som det finnes utallige måter å «lage» penger på. President Reagans skattekutt og dereguleringer på 1980-tallet førte til at «kloke hoder» flyktet fra universiteter og forskning over til bank og finans, hvor de (videre-) utviklet de mest fantasifulle «pengemaskiner», som obligasjoner & rentebærende papirer (bonds & junk bonds), lånefinansiert oppkjøp (LBO) av selskap, hedgefond hvor aksjer kan lånes og selges før man kjøper dem – tillatt av Finanstilsynet i Norge i 2010, og pakker av risikable huslån (mottatte-backed securities).

Bedriftsledere skulle etter Milton Friedmans doktrine kun ivareta aksjeeiernes raske profitt (noe også bedriftsledere med bonuser knyttet til aksjekursen tjente godt på) selv om bedriftene ble mindre levedyktige. Dermed ble alt annet regnet som kostnader. Derfor sier man opp ansatte og bedriften tappes for kompetent arbeidskraft; reduserer utgifter til forskning og utvikling, slik at bedriften mister konkurransekraft; og overfører bedriftens finansielle verdier til aksjeeierne (og ledere), slik at bedriftene blir svært sårbare for økonomiske svingninger. At bedriftenes langsiktige overlevelse svekkes på denne måten, er gjort mulig av lobbyister og statens skattelettelser, dereguleringer og ved sin «la det skure og gå politikk» – og man har overlatt til Adam Smiths «usynlige hånd» å ordne opp i problemene denne grådigheten skapte.

Da økonomien ble løsrevet fra moralske hensyn, ble rettferdighet redusert til kun et spørsmål om økonomisk effektivitet. Ordet «aksjeeier» ble gitt et skinn av demokrati, men selv om svært mange mennesker eier aksjer har de liten innflytelse på finansmarkedet. For de store aksjefondene kontrollerer 80 prosent av alle aksjer i USAs børsnoterte selskaper (public companies). Og mens man på 1970-tallet i vanligvis eide aksjene i mer enn fem år, eies de nå bare noen få måneder i gjennomsnitt; i den digitale verden kanskje bare noen sekunder. Så noe ansvarlig eierskap blir det derfor ikke tale om, og risikoen for de store tap er dertil overført til staten og skattebetalerne.

General Electric (GE) ble grunnlagt i 1892 og var lenge et rent industrikonsern. Men den skamroste Jack Welch (1981–2001) utvidet virksomhet i 1990-årene med finansvirksomhet. Han sa hvert år opp hver 10 arbeider uten grunn (Høyre-regjerings variant er deres årlige budsjettkutt, også kalt ABE-reformen) og reduserte kraftig investeringene i forskning og utvikling – og aksjekursene steg kraftig for en tid. Jeff Immelt (2001–17) fulgte i samme baner som Welch, og tidlig på 2000-tallet var GE verdens største selskap målt etter markedsverdi (600 milliarder dollar på det meste). I 2018 ble aksjene tatt av børsen og de har knapt lenger noen verdi. General Motors (GM), som ble grunnlagt i 1908 og var verdens største bilkonsern fra 1931 til 2007, måtte søke om konkursbeskyttelsen i 2009 – USAs største industrikonkurs. GM ble utkonkurrert og hadde pådratt seg for mye gjeld. Den amerikanske stat reddet selskapet ved å betale 50 milliarder dollar for 61 prosent av aksjene.

Kurt Andersen nevner noen grelle eksempler på gjeldsfinansiert oppkjøp (LBO) av bedrifter, for eksempel Simmons som ble solgt og kjøpt et dusin ganger, gikk av og på børs, pådro seg 1,6 milliarder dollar i gjeld, gikk konkurs under finanskrisen mens eieren selv satt igjen med 1 milliard i fortjeneste. Her hjemme er vel både Kjell Inge Røkkes kjøp av Aker RGI og Petter Stordalens kjøp av det svenske hotellselskapet Capona i 2003, eksempler på LBO. Ifølge Gunnar Stavruns «Sirkus Stordalen» brukte han ikke ei krone av egne penger til oppkjøpet av Capona, med 42 hoteller og ei kasse på 1,4 milliarder kroner, til sammen minst 2,4 milliarder, mens aksjekursen verdsatte selskapet til bare 900 millioner.

Det synes åpenbart at våre politikere bør stramme inn aksje- og regnskapslovgivningen og ellers gjøre det de kan for at bedrifter kan beskyttes mot rein spekulasjon, sikres et godt og langt liv og at hensynet til ansatte, miljø og samfunn blir ivaretatt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken