Gå til sidens hovedinnhold

Når tiltakene bommer

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har store deler av livet holdt meg fysisk aktiv. En av grunnene til det, er erfaring om at jeg ved regelmessig trening i stor grad slipper unna smerter jeg ellers har tendens til å få. Dessuten bidrar trimmen til godt humør, bedre nattesøvn og økt energi. Dette sammenfaller også med svært mye forskning som etter hvert eksisterer.

Like store deler av livet har jeg vært skeptisk til treningssentre. Jeg så for meg at det der kun befant seg bodybuildere og pene influencere med det siste av moderne treningsklær. Men da jeg var nær en sykemelding i vår, valgte jeg likevel å oppsøke Spenst i Larvik for å se om timer der kunne hjelpe på situasjonen. Det koster å være helsepersonell i disse dager, og kombinasjon full stilling som legevaktsoverlege og firedelt smittevernlegevakt er vel i overkant av hva en bør drive med over tid. Særlig for folk som meg: Jeg har tre barn, er medansvarlig for et gårdsbruk og er styreleder i en organisasjon på toppen av det hele.

Nå – 9 måneder senere – har jeg blitt en av senterets instruktører. Hva gjorde at jeg endret mening?

Jeg oppdaget at folka jeg traff på treningssenteret var en god blanding av helt normale folk – akkurat som meg og deg. Ganske mange av dem hadde særskilte årsaker til å trene. Det var folk som hadde vært kritisk syke, folk med kroniske sykdommer og folk som trente seg opp etter ulike skader eller sykdommer. Noen hadde en slitsom hjemmesituasjon, andre hadde en jobb de trengte avbrekk fra. Felles var at vi alle sammen fant gleden i å bruke kroppen vår for å bli sterkere, friskere og gladere.

Hver tirsdag morgen har jeg en time «puls/mage-rumpe-lår». På timen er det mange som har gode grunner til å møte opp. Slik ser jeg det er på mange av gruppetimene våre. Noen er sykemeldte grunnet ulike vondter, noen har kroniske sykdommer, mange ønsker å forebygge skader og holde helsa god. På morgentimene deltar også flere helsearbeidere som i likhet som meg er skiftarbeidere. Akkurat nå som det er pandemi, har det vært ekstra viktig for oss å ha treninga på Spenst som vår energibooster.

Smitten øker igjen, og fra 13. desember så myndighetene seg nødt til å stenge ned deler av samfunnet på nytt. Et av tiltakene var at organisert trening – inkludert gruppetimer på treningssentre – skulle utgå. Trening på senter ellers er i orden, så lenge det er to meter mellom hver person. Likevel bør voksne trene ute, kunne vi lese.

Så i dag har jeg vært en god voksen nordmann og tatt en joggetur i 10 kalde. Jeg har piggsko og ull, så jeg klarer meg. Innimellom er det greit med en løpetur, selv om det er styrketrening og aerobic jeg helst velger meg.

I Aftenposten kunne en 21. desember lese at vi vet lite om effekten av tiltakene som innføres. Jeg ønsker derfor å fortelle hva som har hendt på mitt treningssenter. Jeg tror det kan være nyttig å gi tilbakemelding om det, for jeg har tiltro til at vi lever i et samfunn hvor vi evner å evaluere de valg som tas.

Hos oss er det nesten flere folk enn ellers inne i treningslokalene. Selv om vi forsøker å holde treningssalen åpen, velger mange av deltakerne fra gruppetimene å bruke tredemøller og vektapparat. Den faste gjengen som helst trener individuelt, er der også. Få fristes av minusgrader og glatte veier. Dermed blir det tettere mellom folk. Og mens jeg som instruktør på timene mine minner alle på bruk av munnbind, avstand og vask av utstyr, er muligheten for kontroll av hver enkelts handlinger i treningslokalet begrenset. Vi kan sette opp så mange skilt vi vil, men folk må selv velge å følge rådene vi gir.

Likevel er det også mange som holder seg hjemme nå. Og dessverre er det flere som – også grunnet redusert helse – ikke har noe å gjøre på isete gater i Larvik by. «Jeg har bare ligget på sofaen siden nedstengingen, jeg», var det en som betrodde meg da jeg traff vedkommende på butikken her om dagen. Hun er enke, familien bor langt unna, og beinet er fortsatt vondt etter en hofteoperasjon. Det er en av dem som gledesstrålende har sagt at timene på Spenst er lyspunktet i hverdagen.

Vi må lære å leve med koronavirus. Vi er heldige som har effektive og trygge vaksiner, og det er supert at vi i Norge har så god oppslutning rundt vaksinene. Det har og vil likevel være riktig å sette inn tiltak for å sikre at ikke helsevesenet overbelastes. Men tiltakene må bidra til å redusere smittespredning, og skadeomfanget må være så lite som mulig. Jeg frykter at å forby gruppetrening på treningssentre i verste fall bidrar til økt smittespredning, ved at flere oppholder seg i lokalene ellers. Dernest medfører tiltaket en økt byrde til den gruppen mennesker vi ønsker å beskytte, folk som er avhengig av fysisk aktivitet for å holde hodet over vannet.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.