«Når vi er så mange som ofrer så mye, kjenner jeg det eksploderer for meg så inn i granskauen at noen fremdeles gir blanke og behandler dette som en førpremiere på påskeferien»

Amalie Olsen

Amalie Olsen Foto:

Av
DEL

MeningerFor over en uke siden ble det erklært unntakstilstand i landet vårt. Myndighetene stengte skoler, barnehager og flyplasser. Alvorlige avgjørelser som har enorme konsekvenser for alle landets innbyggere både økonomisk og helsemessig. Konsekvenser som preger oss nå, og konsekvenser som vil prege oss etter denne krisen. Vi kan allerede se ringvirkningene. Flere blir permittert, næringslivet kollapser, krona kollapser, og mennesker og bedrifter sliter som følge av disse tiltakene. Ikke bare nasjonalt, men også globalt.

Det er iverksatt de strengeste tiltakene vi har opplevd i fredstid i Norge, men viruset må bremses ned så ikke helsevesenet vårt kollapser. Vi er i en nasjonal dugnad, og beskjeden har vært klar fra dag en. Hold deg hjemme, ikke gå ut med mindre du har en samfunnskritisk jobb eller om det er strengt nødvendig, og ikke samles til fest og moro. Vi kan handle og lufte oss, men skal vise kjærlighet ved å holde avstand.

Diskusjonene har vært mange den siste uken. Burde Norge stenges helt ned? Er tiltakene nok? Burde vi ha satt i gang tiltak i det hele tatt? Hvorfor kan vi ikke bare la naturen gå sin gang?

Og uavhengig av hva du mener er riktig eller ikke så er det en ting jeg vet. Det har hvertfall sjeldent lønnet seg å pisse i motvind.

For mens store deler av landets befolkning og myndigheter ofrer så mye, kan blant annet politiets nettpatrulje – øst politidistrikt, melde om at store deler av forrige ukes vakt handler om å bryte opp store samlinger. Det kommer også flere og flere nyhetsartikler hvor folk samles til fest, utepils, og samlinger.

Og nå har jeg fått nok av den pågående egoismen som rår hos flere her til lands.

Her jobber folk på spreng for å få situasjonen under kontroll, og akkurat nå, kjære du som fremdeles fortrenger alvoret, er du den helvetes verkebyllen i klassen som sørger for at alle som jobbet stille og pliktoppfyllende ikke får gå tidligere likevel. Når vi er så mange som ofrer så mye kjenner jeg det eksploderer for meg så inn i granskauen at noen fremdeles gir blanke og behandler dette som en førpremiere på påskeferien. Det er hjerteskjærende å fortelle sønnen min, som hadde guttekveld hjemme for to uker siden med åtte av klassevennene sine, at han ikke kan leke med noen akkurat nå. Enda hjerteskjærende er det å fortelle han det når han ser andre barn er ute i klynger. Hvorfor får de lov?

Så hva i svartsvidde granskau er det som gjør ditt behov for vennetreff så mye mer viktig enn alle oss andre?

Hva i svartsvidde granskau er det som gjør at akkurat dine barns sosiale behov stiller så mye sterkere enn mitt barn sitt?

Hva i svartsvidde granskau er det som gjør at nettopp du føler du kan innvilger deg fritak fra en global dugnad hvor vi andre ofrer så mye?

Det kan ikke være uvitenhet, for med et nyhetsbilde som domineres av koronavirus er jeg ganske sikker på at alt nevnt over er allmenne viten. Faktisk, om du googler koronavirus får du opp 168 000 000 treff. Googler du coronavirus får du opp 4 790 000 000 treff.

Du vet. Du bare gidder ikke.

Nå er det faen sprette meg nok. Her står helsevesenet i knestående allerede, foreldre jobber på spreng med hjemmeskole og hjemmekontor, og vi er mange som kunne tenkt oss (og hatt behov for) å være rundt gode venner og familie nå.

Og en dag skal vi det igjen, men akkurat nå får du også se å komme deg hjem. Din egoisme kan forårsake en kollaps i helsevesenet så stor at om du eller en av dine nære blir syke og trenger helsehjelp kan risikere å bli avist som følge av nådeløse prioriteringer.

Og du som er så opptatt av ditt eget velvære….Det vil du vel ikke?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags