– Det er en urkraft, med mytiske undertoner, som viser seg i våre innerste barskoger i april.

Av
Publisert

Det er et eventyr. Full av adrenalin, intensitet og lidenskap.

Den svarte skikkelsen, som i skumring og morgendis trer ut av den dunkle skogen og inn på arenaen.

Med overlegen selvtillit og kraftfull positur, hever den hodet og raper fram noen underlige lyder fra bringen.

En begivenhet, som i generasjoner har satt fantasien og overtroen i spill. Som fikk Theodor Kittelsen til å ta fram kullstiften og folk til å skape eventyr.

I fortellingen «En tiurleik i Holleia» beskrives en gammel, slu tiur, som hadde overnaturlige evner. En trollfugl.

Du må trå varsomt der den spiller. Det beste er å legge seg i skjul dagen før. Krype ned i soveposen når sola dupper ned under horisonten.

Kjenne på forventningene. Når skumringen kommer og skogen faller til ro, så hører man plutselig det flakser i trærne.

Tiurene ankommer. Da kan man telle. Hvor mange tiurer skal kjempe om å bli den suverene i år? For det er nemlig slik, at det er en tiur som får alle røyene. Det er alvor. Verdt å kjempe for.

Det ble merkbart færre av dem utover på syttitallet. Vi begynte å flathogge våre skoger. De gamle naturskogene ble sjeldnere og erstattet med plantasjeskog.

Der man før kunne ha store leiker med 20 -25 fugl, ble det vanligere at leikene ble fragmentert og betydelig mindre.

Men – det er fortsatt mulig å finne dem i de furudominerte barskogene. Kanskje det sitter er par i Vestmarka?

Kanskje du må oppover Lågendalen og innover til Siljan. Eller må du helt opp på Skrim? Neste gang du er ute i barskogen, så kan du jo se etter. Om du finner spillmøkk. En tørr, litt krum «sigar», stor som pekefingeren din og som i tillegg er hvit på tuppen. Da er du i nærheten.

For det er gjerne før lyset ankommer om morgenen, de første kneppene kan høres. Adrenalinet trykker på. De lander. Med utslått halevifte begynner de å posere, vise styrke og naturlig autoritet.

Og noen ganger smeller det mellom trærne, når to haner står nebb mot nebb og bruker vingene som slagvåpen. Det kan bli heftig. Voldsomt.

Det er rundt midten av april røyene kommer spankulerende, så vakre med sine rustrøde bryst. Og kamptiuren som vant, han bruker all sin energi på å samle dem i sitt sentrum. Slik kan de vise seg fram og spille i noen dager, til hormonene stiger til sitt ytterste.

Da legger hønene seg, med stjerten i været og sjefen sjøl er klar til å bestige dem. Det er et eventyr.

Artikkeltags