Norge har nylig undertegnet FNs nye naturavtale i Montreal. Avtalen setter ambisiøse mål for bevaring av biologisk mangfold, og legger føringer på hvordan naturforvaltning skal utøves i en tid som kalles ‘den sjette masseutryddelsen: En hurtig akselererende utradering av arter globalt. Stadig mer står på spill i konflikter mellom vern og næring, spesielt i særlige sårbare og viktige områder. Dette er områder som i forvaltnings-terminologien betegnes som ‘av nasjonal eller vesentlig regional interesse’. Det hviler derfor et stadig større ansvar på myndigheter og politikere for å få gjennomført gode og grundige nok vurderinger av konsekvenser av inngrep. Ett aktuelt eksempel på dette er vern kontra utbygging av hyttefelt i Sørskogen i Larvik kommune.

Noe av alvoret som kommunepolitikerne står overfor i denne saken dreier seg om kartleggingen av naturtyper. Dette inkluderer utvalgte naturtyper og arter der Norge har særlige verneforpliktelser. Miljødirektoratet har en egen instruks for hvordan slik kartlegging kan skje, men hvordan instruksen anvendes i praksis varierer. I seg selv frambringer en kartlegging av naturtyper et ufullstendig bilde på naturmangfold siden den baserer seg på registrering av vegetasjon som et indirekte mål på et naturmangfold den faktisk ikke undersøker. Det blir sjekket i nasjonale databaser som naturbase og artskart om det allerede finnes registrerte observasjoner av rødlistede arter, men disse basene er svært ufullstendige og det mangler informasjon om biologisk mangfold for de aller fleste arealene i Norge. Det blir likevel sjelden foretatt registreringer av plantearter, dyre- og fugleliv, eller av mylderet av insekter, sopp, lav og mikroorganismer som sameksisterer i løvskogen. Trær og buskvegetasjon blir derfor mål på naturmangfold innenfor et område. Av den grunn er det særlig viktig at slike undersøkelser gjøres skikkelig. For lågurtedellauvskogen som i Larviks arealplan kalles F15-3 Sørskogen har kunnskapsgrunnlaget for planleggere og beslutningstakere vært mangelfull fram til nå. Dette må konsulentfirmaet Rambøll bære ansvaret for, gjennom sin mangelfulle kartlegging og konsekvensutredning utført i september 2021. Viktige kvaliteter og verdier ble ikke registrert i Rambølls rapport.

Noen eksempler kan illustrere dette: 25 september 2022 registrerte firmaet Natur og Samfunn en hul eik i den sørlige delen av F15-3 Sørskogen. Hva er en hul eik? Ifølge Statsforvalteren i Vestfold og Telemark refererer begrepet til eiketrær som har en diameter på minst 63cm eller en omkrets i brysthøyde på minst 2 meter. Hul eik er en av de utvalgte naturtypene der det foreligger særlige krav til forvaltning og skjøtsel i henhold til Forskrift om utvalgte naturtyper. Statsforvalteren skriver at slike trær er beskyttet av naturmangfoldloven, og videre: «Private og offentlige grunneiere, utbyggere, entreprenører og offentlige myndigheter har alle ansvar for å ta vare på disse trærne i sin saksbehandling og eiendomsforvaltning.» Denne hule eika er ikke registrert i Rambøll-rapporten, og den har derfor ikke blitt tatt hensyn til i saksgangen så langt.

Ved to anledninger (1.6.22 og 12.12.22) har det blitt innrapportert til Statsforvalteren at det er observert flaggermus i den midtre-nordlige delen av F15-3 Sørskogen. Mer enn halvparten av alle flaggermus arter i Norge står oppført på Norsk rødliste for arter 2021 som truet eller nær truet, og alle arter er fredet. Videre har Norge en særlig forpliktelse til å verne flaggermusarter og deres habitat fordi vi har ratifisert FNs miljøprograms Eurobats avtale. Ifølge Katrine Eldegard, professor i naturforvaltning ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU, og en av Norges ledende flaggermusforskere, er det høyst sannsynlig at kystnære lauvskogsområder i Vestfold er oppholdssted for flaggermusarter. De er høyst sannsynlig jakthabitat og dagoppholdssteder for flaggermus og sannsynligvis også områder for ynglekolonier. Flaggermus er ekstra sårbare for arealinngrep fordi de er sosiale dyr som samles i kolonier på flere titalls til hundretalls individer for å hvile og for å fostre opp ungene sine, gjerne i hulrom i trær. Konsekvenser en eventuell hytteutbygging kan ha for flaggermus er så langt ikke utredet og tatt hensyn til i saksgangen, noe som også påpekes i kommunens forslag til detaljert reguleringsplan. Dette må altså utredes nærmere før endelig beslutning.

Det er slett ikke uvanlig at det kommer nye elementer inn i løpet av slike reguleringsprosesser. Kartlegging av naturmangfold finner gjerne sted i et område først når det er under vurdering for en endring – fra for eksempel å være regulert som LNF-område til å bli godkjent for fritidsbebyggelse. Med andre ord får vi vite om naturmangfoldet først når området står i fare for å bli forringet. Dette gjelder også, og kanskje i særlig grad for F15-3 Sørskogen. Området som er blinket ut for utbygging utgjør en meningsfull avgrensning i plantegninger, men dette avspeiler ikke de komplekse nettverkene av arter som utgjør denne løvskogens økosystem. Naturmangfoldet i tilgrensende områder er i denne sammenheng viktig. Statsforvalteren trakk (i november 2021) innsigelser til området F15-3 Sørskogen under tvil, og frarådet samtidig hytteutbygging der. På denne måten ble ballen spilt over til lokaldemokratiet, sammen med ansvaret for naturmangfoldet. Statsforvalterens tvil dreide seg blant annet om området umiddelbart nord for utbyggingsområdet. Dersom dette tilgrensende området vurderes kan det ifølge Statsforvalteren føre til at F15-3 Sørskogen må ansees å være av nasjonal eller vesentlig regional interesse. Problemet er at kunnskapen om naturmangfold i dette tilgrensende området er mangelfull. Det pågår en naturtypekartlegging av områdene nord for F15-3 Sørskogen, men resultatene fra denne er ennå ikke registrert i Miljødirektoratets naturbase. Det foreligger en eldre og ufullstendig kartlegging (fra 2000) som antyder at det er viktige naturverdier der. Disse momentene tilsier at Larvik kommune bør være sitt ansvar bevisst og vente til det foreligger en oppdatert undersøkelse av naturmangfold i edelløvskogen rundt det planlagte hyttefeltet. Videre bør det påpekes at kravet om en 15 meters buffersone mot tilgrensende område er nedfelt som et juridisk bindende prinsipp i utfyllende bestemmelser og retningslinjer for kommuneplanens arealdel for Larvik kommune. Med tanke på påvirkningen en eventuell utbygging vil kunne ha på tilgrensende område, ikke minst med hensyn til sannsynlig trefelling for å gi utsikt mot fjorden, er det svært betenkelig at Larvik kommunen fraviker dette prinsippet i forslag til detaljert reguleringsplan.

Det er avgjørende at undersøkelsen av naturmangfold i F15-3 Sørskogen er av tilstrekkelig faglig kvalitet, og det har ikke vært tilfelle hittil. Et godt kunnskapsgrunnlag gir politikere og forvaltning mulighet til å ta naturmangfold og naturtap på alvor, og til å ta avgjørelser som er i pakt med FNs nye naturavtale, som Norge altså har forpliktet seg til å følge. Lederen av planutvalget i Larvik kommune, Marie Offenberg, beklager i et intervju i Østlands-Posten at politikerne tidligere har tillatt nedbygging av både dyrket mark og strandsone (ØP 15.10.22). Hun sier det har vært en «betydelig politisk utvikling» i synet på vern av slike områder, og at hun gjerne skulle skrudd tiden tilbake, slik at områder som i dag er bygget ned hadde blitt vernet.

Ser ikke Offenberg at det er en tilsvarende politisk utvikling i synet på å verne naturmangfold? Sørskogen F15-3 ble besluttet bygget ut med kun en stemmes overvekt i kommunestyret. I og med all støyen beslutningen skapte, ble også saksbehandlingen ettergått. Det er liten trøst i at politikerne som stemte for utbygging vil si om ti år at de angrer. Det er bedre å angre på en forhastet beslutning i dag, når det fortsatt er mulig å verne det eksisterende naturmangfoldet i Sørskogen.