Ingegerd startet i 1971, men nå er det snart slutt

Pianist: Ingegerd Kemkers har sin siste jobb som akkompagnatør når Valenkoret har sin sommerkonsert i Sandefjord lørdag. Fra nå av blir det stort sett spilling hjemme i stua på Verningen.foto: roger w. sørdahl

Pianist: Ingegerd Kemkers har sin siste jobb som akkompagnatør når Valenkoret har sin sommerkonsert i Sandefjord lørdag. Fra nå av blir det stort sett spilling hjemme i stua på Verningen.foto: roger w. sørdahl

Artikkelen er over 1 år gammel

Siden 1971 har Ingegerd Kemkers akkompagnert Sverre Valens mange kor i Sandefjord, men lørdag er det slutt. Da spiller hun med Valenkoret i Kurbadet for siste gang.

DEL

– Var det ikke i 1971 jeg startet, da? Jo, jeg tror det. I 1971 eller 1970. Da ble jeg akkompagnatør for Valenkoret etter at jeg egentlig startet som sanger. Jeg greide imidlertid ikke å holde kjeft når folk traff gærne toner og dermed fikk jeg oppgaven med innstudering. Da ble det først og fremst pianokrakken for meg og etter hvert ble jeg også akkompagnatør ved konsertene, forteller Ingegerd.

Og akkompagnatør er det sikkert at hun har vært. En lang rekke av Sverre Valens kor har hun spilt for i tillegg til Hjertnes Operakor og Tunklang.

– Stort sett Sandefjord med andre ord?

– Ja, stort sett Sandefjord, bortsett fra brunlaneskoret Tunklang. Og også stort sett Sverre Valen. Hjertnes Operakor ville han imidlertid ikke ha noe med. Det ble på mange måter min baby. Og vi har jo bodd på Verningen i alle år. Derfra er det omtrent like kort til Sandefjord som til Larvik.

Slutt lørdag

Men nå er det altså slutt. Lørdag kveld akkompagnerer Ingegerd Kemkers sin siste konsert med Valenkoret i Kurbadet i Sandefjord. Da har hun holdt på i nærmere 50 år.

– Det får være slutt nå. Beslutningen har modnet hos meg over lang tid og etter hvert har jeg kommet til at dette er det riktige. Jeg er jo ikke helt ung lenger og mannen min Andries er på ingen måte sprek. Såpass er det at han må ha tilsyn omtrent hele døgnet og da kan jeg ikke være borte flere kvelder i uken pluss helger. Nei, det går ikke. De får heller spørre meg hvis de en gang imellom må ha en reserve, for spille kan jeg jo fortsatt.

– Men litt vemodig må det vel være å kutte ut noe som har vært en så sentral del av livet?

– Det er klart det er vemodig, men jeg har funnet ut at det er nok nå. Og husk på at jeg har holdt det gående i nesten 50 år. det er bare én sanger i Valenkoret som fortsatt er med fra det koret jeg startet i den gangen. Det er ikke så rent få jeg har sett kommet og gått, sier Ingegerd.

Møttes i døra

Egentlig er det ganske utrolig at Ingegerd Kemkers har kunnet holde det gående som akkompagnatør i såpass mange år. Fire barn kom ganske tett og etter hvert har det blitt 13 barnebarn. Da skal det litt til å holde det gående med øvelser flere kvelder i uken ved siden av konserter atskillige helger.

– Den gangen Andries var direktør på Grand Hotell, var det ikke så rent sjelden vi bare møttes i døra. Han jobbet om dagen og jeg jobbet om kvelden. Men jeg syntes jo det var så artig og musikken har alltid vært en stor del av livet mitt. Jeg var vel ikke mer enn fem år den første gangen jeg satt ved pianoet og siden har det gått slag i slag.

– Mye øvelse må det vel ha blitt i årenes løp? Korene skifter jo stadig repertoar.

– Det er klart det har blitt en del øvelse, men det har gjerne gått i rykk og napp foran konsertene. Jeg er kanskje et typisk skippertaksmenneske, mener Ingegerd Kemkers.

Spilling hjemme i stua blir det nok fortsatt. Pianoet står jo der.

Artikkeltags