Med en tur langs kysten kan en med selvsyn se at store deler av strandsonen er utbygd. Dette var områder som for bare få år siden var mer tilgjengelig for folk flest. Forskjellene mellom fattige og rike har økt, og det bygges større hytter med mer komfort slik at de kan brukes i større deler av året. I tillegg kan det synes som om det er en større iver etter å bli skjermet. Det settes opp gjerder, porter, flaggstenger, det bygges trapper og bryggeanlegg der det ikke var tidligere. At en har hatt tilgang der «i uminnelige tider» ser ikke ut til å ha betydning. Enkeltpersoner legger hindringer i veien for at andre skal kunne benytte denne delen av naturen.

Selv om dette kan være en betent politisk sak, tilsier helsepotensialet som ligger i bruk av strandsonen at politikere, mediene og særlig helsepersonell bør engasjere seg i arbeidet med å bevare strandsonen som rekreasjonsområde. Og er man glad i naturen, både til rekreasjon og aktivitet, er man gjerne villig til å kjempe for den.

Det er særlig to ikke-smittsomme livsstilssykdommer som har dukket opp i den vestlige verden: Overvekt og depresjon. Den første kan i noe grad skyldes inaktivitet, men hvordan kan depresjon ramme så mange i verdens rikeste land? «Det er krevende å ha alt, og vite at man kan ha enda mer» er et visdomsord. Paradoksalt nok kan det oppstå en misnøyekultur når det materielle står i fokus – det er alltid noen som ser bedre ut, eller som har enda mer.

I Fysioterapeuten 1/22, skriver Steffen Torp, fysioterapeut og professor ved USN, en kronikk om hvordan bruken av naturen er godt dokumentert også for det helsefremmende potensialet, både fysisk og psykisk. Slike helsefremmende effekter tilskrives hovedsakelig tre aspekter ved naturbruken; tilstedeværelse i natur, fysisk aktivitet i natur og sosiale aktiviteter i naturen.

Forskning tyder på at naturopplevelser i seg selv reduserer stress og fremmer mental helse og restitusjon. Særlig gjelder dette utsikten til vann. Det har vist seg at pasienter som hadde utsikt til vann, brukte mindre smertestillende midler og kom seg raskere etter kirurgiske inngrep.

Mange opplever nærheten og bruken av natur som ro, og et sted man lett søker til når behovet melder seg. Det å bruke naturen, rette oppmerksomheten mot natur og det som befinner seg der, vil ha en innvirkning på stresshormoner, samt nedgang i blodtrykket. Kontra har det vist seg at støy i naturen, fra maskiner, biler, musikk, kan virke stressende. Å bevare naturen, skjermet fra for eksempel vindmøllestøy, vil kanskje være et større tema i framtiden.

Naturen er døgnåpen og gratis, og gir oss grønn velferd. I naturen kan en lade batteriene! Mennesker som har lett tilgang til naturen, er mer aktive enn de som ikke har slik tilgang. I tillegg vil tilgang til naturen være en viktig arena for sosiale aktiviteter; man går tur med venner og familie, og får til gode samtaler «om det som rører seg». Man blir ikke så opptatt av utenforliggende ting, og mer opptatt av å være til stede. Betydningen av god fysisk helse er og knyttet til god psykisk helse. I tillegg kan det virke forebyggende på blant annet kreft, diabetes, hjerte – og karsykdom, beinskjørhet, muskel – og skjelettplager, demens, depresjon, angst, selvfølelse og angst. Og tenk bare på at når en er ute i naturen, er det mer vanlig å hilse enn i by-omgivelser. Dette vil fremme sosial kontakt, redusere følelsen av ensomhet, samt øke opplevelsen av samhold og tilhørighet.

Naturopplevelser i seg selv reduserer stress og fremmer mental helse og restitusjon. Det bedrer humøret, fremmer opplevelsen av velvære og styrker immunsystemet. Enkelte av disse virkningene er forklart med at den energikrevende «rettede» oppmerksomheten.

For å utnytte det helsepotensialet som ligger i bruken av natur, må en ha tilgang til den. I Plan – og bygningsloven er det slått fast at det er byggeforbud i strandsonen, dvs. innenfor 100-meters beltet langs sjøen. Vilkårene for bygging i strandsonen er strenge. Likevel er strandbeltet sterkt nedbygget de siste årene. Sivilombudsmannen har undersøkt innvilgede dispensasjoner fra byggeforbudet i strandsonen i tre norske kommuner rundt Oslofjorden. De fant at hele 85 prosent av søknadene var innvilget, og at det var feil og mangler ved de fleste av dem. Vurderinger av fordeler og ulemper for allmennheten var svært ofte mangelfulle. Det antas at disse kommunenes strandsonepolitikk er relativt representativ for andre norske kommuner.

Lovverket skal sikre allmennheten best mulig tilgang langs sjøen. Friluftsloven sikrer ferdselsretten, mens arealbruken styres av plan – og bygningsloven. Gode avklaringer mellom bruk og vern gjøres gjennom planarbeidet i kommunen.

Det er viktig at kommunepolitikere, og andre som har ansvar for kommunalt folkehelsearbeid, som for eksempel helsepersonell, leger og andre ser betydningen av at natur generelt og strandsonen spesielt er viktig å engasjere seg i. Det betyr i praksis at vi må våge å engasjere oss i politisk «betente» saker, på tvers av politiske skillelinjer. Strandsonen bygges ned bit for bit, det er viktig at vi har langtidsperspektiv på slike saker. Dette vil sikre folkehelsen, og utjevne sosiale forskjeller i helse på sikt. Det påligger et særlig ansvar på våre folkevalgte, samt på folkehelsepolitikk. Vi som ikke har disse vervene, må kunne gi gode argumenter til politikere, slik at de har gode argumenter mot nedbygging av natur og strandsone.