Gå til sidens hovedinnhold

Nei, rituelle ofringer her er ikke greit

Pass på så du ikke tråkker i blodet fra nattens rituelle ofringer!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Setningen over er ikke ytret i en mystisk og spennende thriller på kino, men av foreldre på søndagstur i vakre Marum-skogen på grensa mellom Larvik og Sandefjord kommune.

Ikke på en søndag i førkristen middelalder da blot og ofringer kanskje var mer vanlig, men på en frisk og kald søndag november 2020. Ikke til en offerprest eller til medlemmer i en uransakelig kult, men til barn som intetanende tråkker rundt i blod, fjær og annet som ligger igjen i et fredet kulturminne.

Det er første søndag i advent. Mens noen tenner det første lyset i adventsstaken, har andre allerede markert denne fullmånehelgen på et helt annet slags vis.

Det ser vi av blodsporene i lysningen der det sagnomsuste Istrehågan ligger, et gravfelt fra romersk jernalder, som består av tre runde steinsetninger og to skipssetninger.

I den største skipsetningen er det tegnet forunderlige mønstre på bakken - og det ligger igjen blodrester og fjær fra haner som har måttet bøte med livet.

I et skogholt vel 4-5 meter unna ligger det fire hodeløse haner som har galt sitt siste morgengry. Hodene ligger også strødd utover rimfrosten.

Bildeserie

Istrehågan

Slik så det ut på Istrehågan første søndag i advent (vi advarer om sterke bilder):

Muligens blir de ryddet bort etter hvert av en rev, kan hende er det rotter som tar dem til slutt? Eller kanskje blir de bare liggende og råtne straks frosten gir seg? Eller blir det en hund på søndagstur som får dem?

Istrehågan blir jevnlig brukt til ritualer der dyr ofres. Vestfold og Telemark har fått tips om slike hendelser i 2018 og 2019.

Nå har Sandefjords Blad avdekket at stedet er brukt til slike ritualer minst to ganger i år. Så kan man kanskje tenke at det er på plass med religionsfrihet.

All den tid vi ikke vet hvordan hanene faktisk må bøte med livet i de rituelle ofringene, kan vi til nød være villig til å avvente litt med diskusjonen om dyrevelferd.

Men så sitter vi likevel igjen med dette: At Istrehågan er et felles kulturminne som tilhører oss alle. At familier og barn på søndagstur ikke skal måte forholde seg til blodrester og døde haner som ligger strødd.

Og kanskje også dette: At formaninger fra fylkeskommunen om at stedet ikke skal brukes til rituelle ofringer åpenbart ikke er nok. Det er på tide å spørre: Hva mer gjør vi for å forvalte dette kulturminnet?

Skal vi virkelig godta at stedet blir knyttet til blodige ofringer av en liten religiøs gruppering - og dermed blir tatt fra oss alle?

Kommentarer til denne saken