Slaget om Nesjar

Av
DEL

MeningerI et intervju 3.5.2019 i Østlands-Posten med prosjektleder Cathrine S. Engebretsen i Vestfold fylkeskommune, er hun ikke interessert i å gjøre pilegrimsveien fra Larvik til Nesjar og Helgeroa til en forlengelse av pilegrimsveien sørover fra Tønsberg, «Tunsbergleden». Hun vil eventuelt bare ha det som en turvei eller vikingvei en gang i framtiden.

(Les artikkelen her: Fylkeskommunen tar ikke med Nesjar i pilegrimsleden, men vurderer en ekstra løype senere)

Systemet med St. Olavsveier som kan lede pilegrimer til Nidaros, Trondheim, har høy prestisje, fordi pilegrimsveiene da settes på det europeiske kultur kartet.

Vestfold fylkeskommune fullfører nå sitt arbeid med å få St. Olav-godkjenning av pilegrimsveien Oslo-Larvik. Men Brunlanes og Nesjar er ikke med, og kommer ikke denne naturlige forlengelsen med nå, er toget gått for dette som St. Olavs vei i lang tid fremover.

Alle pilegrimsveier er «transportetapper» fram til et mål. Men er dette strekket med sine middelalderkirkene på Nøtterøy og i Tjølling og andre rike kultur- og ferdsel minner «mindre verdt»? Noe man bare skal gå for å komme til ferge-forbindelsen i Larvik? Hadde det gått ferge fra Tønsberg til Danmark, ville hun da ikke hatt noen pilegrimsvei sørover i det hele tatt?

Argumentasjonen og forståelsen av de ulike minner er selektiv og veksler mellom «pragmatisme», («transportetappe») og detaljfokusering på arkeologiske funn og historiske kilder.

Men når det så faktisk foreligger pilegrims-spor ved Berg i Brunlanes, blir dette så redusert til ikke å ha nok relevans i vurderingen.

Det er funnet to pilegrimsmerker ved Berg, ikke ett. En svale gjør ingen sommer, heller ikke to, men det blir derfor rimelig å sette spørsmålstegn ved hva som ellers er utelatt i Fylkeskommunes vurderinger?

Funn og historiske tradisjoner disponeres «pragmatisk» slik at dette skal passe inn i en allerede på forhånd bestemte idé om at Nesjar ikke skal med.

Det tenkes derfor ikke tilstrekkelig helhetlig i utredning og planlegging av hva en moderne pilegrimsvei som historisk rekonstruksjon skal være.

– Slaget på Nesjar er et av mange steder i Norge knyttet til Olav. Nei, Nesjar er ikke et av mange steder knyttet til Olav! Som om Nesjar var en av de hundrevis av små jettegryter der Olav hvilte, vannet hesten eller der han skal passert, og noe har skjedd? Her snakkes Nesjar som et av de viktigste Olavsområder i landet «ned», for å få det til å passe inn i argumentasjonen.

Slaget på Nesjar i 1016 er en forutsetning for Olavs videre virke i Norge og et av de betydeligste steder i kristningsprosessen av Norge.

Tanum kirke i Brunlanes er viet til St. Olav og har en av landets fineste Olavsfigurer. Dette tyder selvsagt på en sterk vektlegging av Hellig Olav.

Helgeroa er bindeledd til Hirtshals og Telemark.

På en St. Olavs vei skal man også kunne gå eller ta båt til Nidaros. Fra Helgeroa, «Nesjar», er det kravet oppfylt, og Helgeroa er også havn for videre ferd innover i Telemark der pilegrimsveier kan utvikles i det nye storfylket.

Fra Helgeroa kan morgendagens pilegrimer også ta båt til Langesund og videre til Hirtshals. Ivrige pilegrimer i Europa som vil nordover til Nidaros, får her i sommermånedene en flott mulighet til å få med viktige steg på Olavs utvikling fra vikingkonge til helgen, «Norges Evige Konge», slik man i middelalderen forstilte seg ham. Men starten må skje på en St. Olavs vei til Nidaros, ikke en lokal turvei.

Den eller de som har eid, mistet, dødd fra eller blitt frastjålet merkene, er kanskje «hjemvendt» fra en tur til Vadstena. Men merkene kan like gjerne være fra noen som har vært på vandring flere steder enn til Nesjar; kanskje med Bønsnes og Nidaros som senere mål? Og hvordan vet hun at Berg og Tanum har vært oppfattet bare som lokale mål?

I motsetning til mange andre deler av strekket Oslo – Larvik, har vi her altså reelle pilegrimsfunn og olavsminner.

Ingen konkrete kilder. Det er det som gjelder når man anlegger pilegrimsleder.

Hvis ikke slike kilder finnes, har det altså ikke vært noen aktivitet, og det skal ikke anlegges noen pilegrimsvei som ledd i et større system? Denne «metode» kan ikke brukes som eneste rettesnor i dagens rekonstruksjonen av pilegrimsveier.

Hvis man tenker på den systematiske utrydding av katolske minner og dermed pilegrimsminner etter reformasjonen, er det underlig at vi har noe særlig minner om pilegrimsaktivitet før 1537 i det hele tatt.

I arbeidet med moderne pilegrimsveier skal man selvsagt samle det man måtte ha av konkrete funn og kilder, men så må man løfte blikket fra enkeltfunn i jorden og forsøke å se en helhet. Man må prøve å finne fram til en sannsynlighet for hva som kan ha vært vandre- og pilegrimstradisjoner i området.

Og så må man tenke dette inn i dagens muligheter for en pilegrimsvei. Uttrykket «transportetappe» avslører en holdning som ville ført til svært få pilegrimsveier i Norge.

Det er i denne sammenheng underlig å tenke på hva de som skal godkjenne en ny St. Olavs vei, måtte tenke om at Nesjar som Hellig Olav område blir forsøkt «feid under teppet» på denne måten.

Ville man ikke der blitt glade for å kunne innlemme flere sentrale olavsminner i sitt nettverk og samtidig innfri andre kriterier for en ny St. Olavs vei?

Nesjar er et meget forsterkende tillegg til Nidaros og Stiklestad, så dit må det bli en St Olavs vei. Uten Nesjar – intet Stiklestad.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags