– Når dette koronagreiene er ferdig skal vi kanskje ha en fest og sånn, sier Nichlas.

11-åringen sitter med beina i kryss på plenen i hagen til kameraten Khimhan med en lollipop-is i hånda. Khimhan som holder på med sjokoladetrekket på sin, følger tankegangen hundre prosent.

– Ja, vi skal ha en garasjefest.

– Hvordan lager man en bra garasjefest?

– Nei, vi inviterer alle i klassen, og så kan vi gjøre forskjellige utfordringer på en måte. Alle setter seg i en sirkel, og så har vi en flaske i midten, og den som blir pekt på av den flaska må få «nødt eller sannhet» av noen, da.

– Men da kan man jo få en del flaue spørsmål, da?

– Ja, eller hvis det blir sussing så må man gjøre det.

– Men vi må rydde der, og ha et bord der. Gjøre det fint der. Kanskje vi trenger litt disko? Og så bør vi ha serpentiner og ganske fint lys.

– Hva skal den festen hete, da?

– Den kan hete «Corona – Rest In Peace».

– Hvordan har dere som er 11 år nå merka korona-tida mest?

– Det er med at ikke vi kan være så mange folk i den fritiden vi vil ha, liksom. Det er Khimhan som har en litt annerledes, men fin måte å formulere det på.

– Ja, at ikke vi kan leke så mange. At vi må nesten bare være noen å leke med, liksom.

– Er det noen dere savner?

– Jeg vet ikke. Meg og Nichlas er gode venner, og vi kan uansett leke sammen fordi vi går i samme klasse.

– Hvor lenge har dere vært venner?

– Det er siden før vi begynte i barnehagen, forteller Khimhan.

– Ja. Siden vi ble født, høyner Nichlas med. Og vi har aldri vært uvenner.

– Hvordan klarer dere det, da?

– Nei, andre blir liksom venner og uvenner og venner igjen. Men vi krangler nesten aldri.

– Hvis jeg skal spørre dere da, hva er de beste egenskapene til den andre. Klarer dere å svare på det?

– Khimhan er kul. Han er god til å scoote og sånn, forteller Nichlas først til journalisten, før han snur seg mot kameraten og sier: «Du er en god venn. Og jeg liker å leke med deg og sånn. Jeg synes du er en veldig god venn.»

– Og jeg synes Nichlas er hyggelig. Han er ikke en sånn som krangler. Men noen ganger så synes jeg ikke han er så flink til å si «nei» til andre. Når folk sier at de ikke gidder å være venner hvis ikke han gidder å bli med på det de vil, liksom. Han må liksom tørre å si ifra. Jeg prøver å hjelpe han litt med det. Han vil bare ikke at noen skal bli sur på ham.

– Ja, nei da blir jeg litt sånn «æsj». Men jeg har begynt å bli flinkere. Å heller bli litt sur hvis jeg trenger det. Og si ifra hvis andre bestemmer for mye.

– Det var en gang Nichlas overnatta hos meg, begynner Khimhan. Og så dro vi til skolen for å scoote litt da, på en rampe. Og etter det så snakka Nichlas litt om hvordan det var å være lavere enn andre. Så sa jeg atte «kroppen din er kanskje litt mindre, men inni deg så er du liksom veldig stor.» I gaming så bruker man begrepet «highground» om de som er best til ting. Nichlas er liksom highground.

– Hvilke forbilder har dere?

– Forbilder?

– Ja, hvilke personer er det dere ser opp til å kunne ønske dere kunne blir mer som?

– Victor Solberg er kul og sånn, sier Nichlas. Chris også. På NRK. De er morsomme.

– Er dere Tenvik og Holmejordets Victor og Chris?

– Ja, jeg er Victor og han er Chris, gliser Khimhan. Men Zuccarello er hockeyforbildet. -Og Daniel og Simen, som er to youtubere som sitter i rullestol.

– Ja, de er også litt mine forbilder, kommer Nichlas på.

– Har dere noen forbilder som bor her i Larvik, da?

(Her peker Khimhan på kameraten sin uten at Nichlas ser det).

– Er Nichlas forbildet ditt? Det er jo superkult, da! Hvorfor bare pekte du sånn, og ikke sa noe?

Khimhan trekker på skuldrene med et smil.

– Kanskje fordi det er litt rart å si det?